Et nabolag å leve i

Det aller beste med å bo hjemmefra i 4 måneder er å tilegne seg opptil flere nye nærmiljøer. Først i Cape Town, nå i Roma. Vårt nabolag her inneholder det aller meste av det som skal til for å leve det gode liv, og når vi nå skal forlate det får vi rett og slett lyst til å pakke det inn og ta det med oss hjem.

En kort oppsummering: det er ikke til å stikke under en stol at mat og drikke er en viktig del av ethvert opphold i Italia (og at vi for å bøte på de verste skadene har måttet frekventere jevnlig det lokale treningssenteret 100 meter unna). Mht kulinariske nytelser finnes noe for enhver smak, men vi har funnet vårt stamsted: 433, som alltid er åpent, hvor de alltid har et bord til oss (om de så må lage et), hvor alt er billig, hvor de i nødens stund viser fotballkamper på en liten TV-skjerm, hvor prester kommer innom og tar en rask whisky (!), hvor Henrik har spist et av sine beste fiskemåltider i Italia, og hvor vi til og med har fått AVSLAG på regningen de siste gangene (- er det et godt eller dårlig tegn?!).

Som alle bra hverdagsspisesteder i Roma:

Enkelt, ikke noe dilldall eller rutete duker, men fokus på god mat og drikke

Blant andre kvalitetssteder i en radius på 200 meter kan nevnes I Siciliani, hvor man mottas med håndkyss og spesialiteter fra den fantastiske øya, den irske puben Abbey Theatre, som viser alt av sport og serverer mat (ta det rolig, det er tross alt Roma - de har italiensk mat) og drikke til hyggelige priser i Romas best luftavkjølte lokale, nærkafeen på hjørnet som tilbyr en god prat, trådløst nettverk og himmelske salater og isbaren på det ANDRE hjørnet som krever et helt treningssentermedlemskap alene.

Luca Brasi vokter døren og passer på at ingen kommer og ødelegger stemningen.

Bak disken: Fiorentina die hard fan og Romas hyggeligste og morsomste barbestyrer.

Men nabolaget har mer å by på. F eks en rekke butikker med alt fra klær og sko til smykker og antikviteter. Til og med for en som aldri har hatt sansen for å kaste bort dyrebar tid i utlandet på shopping er det en helt annen opplevelse å handle her, alle er høflige og vennlige. Og det skyldes ikke bare den økonomiske krisen (la crisi), men ligger trolig i genene til folk. I enkelte klesbutikker blir man omtrent båret på hendene av personalet og utsatt for snedige salgstricks og uttalelser av typen: - så slank som De er, frue, trenger De ikke kaste bort tiden ved stativene der borte – der henger det klær i STORE størrelser! (smelt, smelt – ”tar dere kort?”). Til og med i aviskiosken blir man ønsket velkommen, og etter å ha investert den uhyrlige sum av 1 euro og 60 cent for Corriere della sera og torsdagsbilaget, blir man ønsket en fortreffelig dag videre og velkommen tilbake.

Åpent til fra tidlig til langt på natt, håper andre legger igjen mer penger enn oss. Det forjener de som jobber der.

Primærbehovene blir også godt dekket, supermarkedet 30 meter unna ser ved første blikk ut som en liten kiosk, men vokser seg stor og romslig innover i lokalene og har ALT. Og frisøren 10 meter fra porten vår er nevnt tidligere. Den er brukt av oss begge, ja, av Henrik til og med to ganger.

Og kaffebaren. SÆRLIG kaffebaren. For de av oss som knapt klarer å fungere før etter et par-tre morgenkopper svart kaffe er en pålitelig og effektiv kaffebar et krav. Her tar det maks 40 sekunder før den fyldige, smakssterke svarte drikken står klar på disken foran deg. (Og det tar bare 10-20 sekunder ekstra før kaffe med enellerannen form for (gud forby) MELK! også leveres på disken. Og ikke bare til oss, de klarer jaggu 4-5 kaffekopper til i slengen! Hva i all verden er det de DRIVER med på norske kaffebarer???

Ikke noe kosing med skummende melk og fossende damp her nei; kun hardt håndverk!

Fravær av skilt med "Årets barrista" borger for kvalitet og leveransehurtighet.

Og ikke langt unna ligger flere bokhandlere. En som enten er en kafé med bøker eller en bokhandel med kafe’. Rett bortenfor ligger en bokhandel med bare bøker om film og skuespillere. Man leser mye her, tross alle dystre spådommer om bokens død. Enda litt lenger bort finnes en strålende bokhandel med mil på mil med bøker, cd’er og dvd-skatter fra italiensk films gullalder. Der har jeg gått til innkjøp av nok italiensk litteratur til å holde meg flytende langt forbi neste besøk – og i dag fant jeg meg selv foran betjeningen NYNNENDE på en italiensk pophit, som jeg verken kjente tittelen på eller utøveren av, men som jeg har fått på hjernen etter iherdig (bil)radiolytting. Og tro det eller ei, den hyggelige mannen svelget sitt begynnende smil og fant faktisk riktig cd. Kulturskatten skal varsomt fraktes hjem og brukes til å starte den mentale minnebrikken til neste gang. Ettersom nabolaget ikke lar seg pakke inn, altså.

Sannhetens øyeblikk: Vil nynning som kommunikasjonsform føre fram?

Har jeg glemt noe? Ja, det er sant. Innenfor noen få hundre meter ligger flere av verdens vakreste bygninger og plasser; Castel St.Angelo, Piazza Navona, Campo De’ Fiori, Pantheon og Peterskirken. Det er fort gjort å glemme slikt når man er i den utrolig heldige situasjon å bare kunne gå en kort morgen- eller kveldstur for å beskue dem. De bare er der. Like utrolig – hver gang.

På gjensyn, nabolaget! Vi kommer snart tilbake!

Roma tar siesta – det gjør ikke Bella Figura

Fra midten av juli og noen uker fremover døser Roma av. Turistene blir klart færre, lokalbefolkningen rømmer til kysten når de kan og man holder seg ellers mest mulig i ro. Denne tilstanden varer så lenge det er for varmt til å holde tempoet oppe. Gjerne gjennom hele august.

De som er igjen i byen prøver å holde ut som best de kan. Man går saktere, er oftere inne i luftavkjølte lokaler og is-salget må nå nye topper. Det er viktig å få i seg mye væske, men helst i form av vann eller lignende. Og den som tror det bare er besøkende som lider i varmen, må tro om igjen. Igjen er brukbare italienskkunnskaper nyttige å ha, da får man høre lokalbefolkningen forbanne varmen på det groveste og uttrykke fånyttes håp om at det været snart skal bli til å leve med. Men likevel må livet gå sin gang og folk må passe sitt arbeid. Håndverkere jobber utrettelig med å pusse opp bygninger i støvete omgivelser, slepende på tungt utstyr og materialer. Restaurantansatte løper rundt for å betjene tørste gjester og arme kokker står over gryter i kjøkken som må være varmt som i Belsebubs innerste lokale. Tette kontorer uten annen lufting enn åpne vinduer befolkes av svettende regnskapsførere, utleiemeglere, antikvitetshandlere og hva de nå driver med. Og vi som nesten ikke trenger å gjøre et slag synes det er søvndyssende varmt, hvordan må ikke de ha det?

Og utrolig nok er de fleste usedvanlig formelt velkledd på jobben, selv under slike forhold. Pene kjoler, drakter eller dresser på de fleste, Hvis vi ser bort fra de som av naturlige årsaker har spesielle arbeidsklær, som murere, kelnere og renholdsarbeidere etc. For det å fremstå velkledd og velholdt er viktig for de fleste italienere og romere. Bella Figura, kaller de det. Vanskelig å oversette ordrett, det hele dreier seg mer om en filosofi der man legger vekt på skjønnhet, estetikk, velkleddhet og god og dannet oppførsel. De mest ekstreme utslagene kan fremstå som jålete for oss som kommer fra nord, men for italienere flest er det et uttrykk for å vise respekt overfor seg selv, og gjennom det vise respekt overfor sine omgivelser. Nå er det langt fra alle romere som etterlever Bella Figuras strenge estetikk, det skal sies. Men de som gjør det tar seg bra ut , men må lide voldsomt i sommerheten.


Stilletthæler på skjev brostein. Men det ser bra ut!

Og akkurat det med vekt på utseende og påkledning generelt er en av de letteste måtene å skille lokalbefolkningen fra besøkende på. Nå er det vel slik i alle land at de som er på jobb skiller seg påkledingsmessig fra de som er på ferie. Men det må være enda større spenn i ytre uttrykk her enn de fleste andre steder. Så la oss se på hele spekteret fra den lettest identifiserbare romer til den lettest identifiserbare turist. Det dreier seg ikke bare om klær, men om adferd, væremåte og andre faktorer.

Helt i ytterkant av spekteret finner vi ovennevnte gruppe av romere som etterlever Bella Figura i alle henseender og alle situasjoner. Uansett aktivitet er de striglet fra topp til tå, være seg kjørende på scooter, vandrende i gatene, sittende på kaffebar eller pesende på treningssenteret. Mennene med dress og slips, oftest solbriller og nesten alltid snakkende i mobiltelefon. Kvinnene med pene kjoler eller drakter, alltid høyhælte sko (gående på skakk og ujevn brostein!), alltid med solbriller (også når de trener og i mørke restauranter) og nesten alltid snakkende med mobiltelefon. Denne gruppen tar seg estetisk veldig bra ut, men dette med respekt for omgivelsene må åpenbart av og til vike for respekten for seg selv og egen agenda.


35 grader, men antrekket er uplåklagelig. Mobilen er klar, men hvor er solbrillene?

Tett opptil denne gruppen finner vi de normalt velkledde, herunder gruppen ”Don Corleone”. Gjerne eldre menn i mørk dress, ikke sjelden kommende ut av en mørk Mercedes, men like ofte gående i gatebildet. Av og til med solbriller, men alltid med mobiltelefon i hånden. Denne gruppen er blitt observert spisende iskrem på gaten, noe som gruppen først nevnt aldri ville gjort. De kvinnelige medlemmene av denne gruppen er sjelden å se i gatebildet, men holder seg trolig i sitt naturlige habitat som må være skjønhetssalonger, eksklusive forretninger eller boliger vi andre ikke har tilgang til.


"Don" med mobil og kategoribrødre i kaffebaren

Disse hittil nevnte gruppene ville en utlending neppe ha lykkes med å infiltrere. Her snakker vi om generasjoner med finpussing, ja, kanskje sågar ren genetikk. En Petter Stordalen ville kanskje prøvd seg i gruppe 1, men ville falt grusomt gjennom – på alt. I gruppe 2 har trolig Stein Erik Hagen ambisjoner, men sorry, Stein Erik; du har det bare ikke. Mille Marie kunne muligens sluppet gjennom nåløyet for fruer i gruppe 2.

Så kommer noen mellomgrupper der det å skille besøkende fra fastboende er vanskeligere. De normalt velkledde innbyggerne vil se omtrent ut som besøkende som har kledd seg for å spise en bedre middag. Men det som ofte likevel avslører hvem-er-hvem er gangen og skotøyet. For kvinner er igjen stiletthæler på brostein en typisk italiensk øvelse, ser det ut til. Besøkende foretrekker komfortabelt fottøy, og dessuten har de ikke gått kurset ”sånn går en kvinne i et mannsdominert samfunn”-gangen. Mennene ryker som oftest på oppførsel; mindre høflighet i bybildet, mindre oppmerksomhet overfor kvinner generelt og reservasjon i forhold til å stirre åpenlyst på en kvinne som kommer gående.

Yngre ungdom utgjør det nøytrale i spekteret. De ser ut til å være likt kledd, ha samme mangel på oppmerksomhet på andre enn seg selv og ellers ha samme ledninger ut av ørene. Etter at italiensk ungdom åpenbart har lagt den nordiske helgefylla til sin ellers middelhavske livsførsel er det umulig å oppdage forskjell på besøkende og innfødt. Før de åpner munnen da, og det enten kommer italiensk ut eller et fremmed språk, ikke sjelden bestående utelukkende av ordene; ”awsome”, ”yeah”, ”like”, ”aaaaam” eller ”like” enda en gang.

Men nå er vi altså kommet til turistsiden. Og la det være sagt med en gang, her er floraen av arter enda større enn det er plass til å beskrive her. Så vi må holde oss til noen hovedkategorier. Først og fremst har turisten shorts og sko velegnet til å gå lenge i varmen. Det obligatoriske kartet er på plass, det samme er fotoapparatet. Og sekk. De mer urutinerte og/eller redde har lest guideboken nøye og registrert faren for tyveri, så de klamrer seg til sekken (som de har på magen og ikke ryggen) med begge hendene. Dette kan kanskje hindre lommetyver, men neppe dempe interessen blant kriminelle for hva slags verdier som faktisk er i sekken.


Urban gjeter med moderne hyrdestav i aksjon

Ofte er turisten i grupper, gjerne familier. Eller den kommer i rene korstog, anført av en person med stivt blikk og en kastrert paraply hevet høyt, sistnevnte er til for å hindre at noen i saueflokken skal springe ut. Alt som minner om folkeskikk er lagt igjen hjemme, og viljen til å trå ned hvem det skal være for å nå frem til neste godbit fra guideboken er grenseløs. Av og til oppstår rene slag i gatebildet der to oppmarsjerte turistgrupper er på kollisjonskurs med hverandre, anført av hver sin hærfører med hevet samlingssymbol. Ikke noe vakkert syn, og etter nøye studier er inntrykket er at europeisk sivilisasjon er sjanseløs i møte med Østens mystikk og harakirivilje. Japanerne, koreanerne, kineserne eller hva de nå er, feier i slike situasjoner all motstand av banen.

Her er det bare å gi løype - du kommer til å tape konfrontasjonen uansett!

Også i mindre grupper, ned til to personer, er villige til å fornedre seg på en måte fastboende ikke ville gjort, i alle fall ikke i egen by. En av disse handlingene er å kjøpe hodeplagg i ulik form og fasong, som selv produsenten og selgeren må undre seg over hvem som vil gå med. Men på ferie i Roma slipper urovekkende mange alle hemninger for å beskytte ømfintlig hodebunn. Til tider ser indre by ut som et hestederby i helvete, der Tolouse-Lautrec eller Piccasso har kjøpt halvparten av inngangsbillettene. Det må være mange som sletter feriebildene når de vel hjemme i eget land kommer til sans og samling.

Overlever hattene hjemturen, gutter?

Det samme gjelder for de som kjøper de merkeligste saker fra gateselgere. Hvem i sine fulle fem ville hjemme i eget land falle for fristelsen til å kjøpe selvlysende, blinkende kaninører, vrælende tøyhunder, en skvaldrende gul gås med syntetiske fjær eller en selvlysende ball? Og dette mens man inntar dagens middag. Hadde noen i det hele mistenkt at kjøperne av slik krims-krams var hjemmehørende i Roma ville politiet blitt tilkalt og uavhengig av århundrer med tilknytning til byen ville de blitt sendt i landflyktighet!

Hvordan forklarer man at dette var det man valgte å ta med fra Roma?

Og skal vi tro gatebildet for øvrig kan AS Roma se fremtiden lyst i møte med hensyn til tilhengerskaren, da hver tredje gutt under 13 år bærer Romas fotballdrakt med Totti på ryggen. Dette er imidlertid ikke noe mer oppsiktsvekkende enn at hovedtyngden av opplaget av Da Vinci koden og/eller Engler og Demoner må være solgt til middelaldrende kvinner fra Skandinavia som går rundt med boken på sin kulturreise til Roma. Begge disse gruppene drukner imidlertid i ensrettingen av japanere som tar bilde av ALT. Men det er jo ikke unikt for Roma.

Helt i ekstremgrensen for kategorien ”turist” kommer det noen av våre mange besøkende har døpt ”dagens engelskmann”. Heller ikke noe unikt for Roma, men like tydelig i bybildet for det. Gjerne med safariskjorte godt dyttet ned i kaki-shortsen, lange hvite eller grå knestrømper trukket helt opp til kneleddet, og sandaler. Og alltid lakserosa eller knallrød av solforbrenning, hvis ikke ansiktet og deler av kroppen bader i en gjørme av uutsmurt solkrem. Da VET vi at vi ikke har med en italiener å gjøre. Lenger unna Bella Figura er det ikke mulig å komme.

Det er alltid vanskelig å plassere seg selv på rett sted på skalaen, men det er i alle fall flere og flere som stopper oss for å spørre om veien. Også italienere. Men i kategori 1 og 2 er vi ikke. Og faller ikke varmen snart nå, så er det fare for at man får se oss med baseballcaps med innlagt vifte. Da er det virkelig på tide å dra hjem.

Men noen vil alltid komme i en egen kategori. Og være selve innbegrepet på innbygger. Hos oss sitter de under fikentreet nedi gaten, trengt inne blant parkerte biler. Gamle menn, som hver dag spiller sjakk, drikker øl og kunne ikke bry seg mindre om det er turister eller residenter som går forbi – eller stopper og tar bilde av dem.

Fortvilelse før neste trekk - resten av verden er bare statister og kulisser.

Lyden av Roma

Det jeg husker best fra da jeg som lettpåvirkelig og særdeles ubereist 13-årig jente besøkte Roma for første gang, er fontenene og vannpostene. Lyden av rennende vann forfulgte meg i alle kriker og kroker og overdøvet til og med den ubeskrivelig tette forekomsten av bilhorn og scootere. Siden den gang er vannpostene her i byen blitt atskillig færre. Helsemyndighetene ønsker å utrydde dem helt av hensyn til miljøet (ettersom kranene visstnok sprer bakterier, og ALLE kan jo se at rennende kraner er sløsing med vann), men i så fall vil en sentral ingrediens i den romerske atmosfæren forsvinne. For det slår aldri feil; når man runder et hjørne for første gang, møter blikket alltid en storslått bygning, en vakker piazza, en grasiøs statue – eller en vannpost eller fontene. Dette er noe av hemmeligheten ved denne fantastiske byen.

Ikke alle vannpostene i Roma ser ut som Fontana di Trevi.

Men det er det samme vannet!

Men Roma har også mange andre lyder. For eksempel de totalt uventede MÅKESKRIKENE! Ikke et hyggelig hallo en søndag morgen i norsk skjærgård, men aggressive VRÆL som skjærer gjennom marg og bein. Roma har for øvrig et fugleliv jeg aldri har opplevd maken til i noen annen by, særlig sterkt representert av duer og måker. De første nettene sov vi med åpent vindu og våknet halv seks om morgenen av kurrende duer og skvatrende måker. Den første tiden påstod jeg hardnakket at det også var flere katter ettellerannet sted i nabolaget, men da en av dem en dag fløy forbi måtte jeg kapitulere og innrømme at det nok var en måke – selv om den hørtes ut som om den hadde slukt en kattunge til frokost. Selveste Mafiamåken holder stadig hoff på et tak nær oss, og tar ikke en halv brødskalk for å invitere alle sine måkebekjente til måkelag når vi underholder gjester på terrassen vår. Det er visstnok flere måker i sentrum av Roma enn langs hele Laziokysten, sannsynligvis fordi det er mer avfall og andre delikatesser å meske seg med her i storbyen. Og som om ikke det var nok; i forrige uke hørte vi en GÅS i bakgården! Mener vi bestemt!

(Det eneste med vinger man IKKE hører er myggen – men den kjenner man til gjengjeld).

Andre velkjente lyder er høyt kommuniserende østeuropeiske håndverkere (som i likehet med sine landsbrødre i Norge bygger om det meste, i denne totalfredede flertusenårige byen hamres og sages det infernalsk), bilalarmer, tunge dører i portrom som smelles igjen, og barer som kommer, og barer som går – (vår aller nærmeste nærbar spiller høy musikk og har party ukentlig – aldri på samme ukedag, men 6 av 7 dager er den jomfruelig stengt med kyskhetslås og later som den er et ganske alminnelig lager).

Men først og fremst så er lyden av Roma lyden av språket. Melodisk, innsmigrende, skrikende, dramatisk, teatralsk. Italiensk må være verdens vakreste språk. Til og med ord som ”schifo” (vemmelig), ”spazzatura” (søppel) og ”stronzo” (drittsekk) er vakre på italiensk. For ikke å snakke om språkets vakreste ord; ”chiaroscuro” (Uttales: KIAROSKORO), som betyr halvlys, skumring - men som også er betegnelsen på Leonardo da Vincis maleteknikk, hans spesielle bruk av lys og skygge for å få menneskene på bildene sine til å se mer virkelige ut. Chiaroscuro. Smak på ordet. Hvilket annet språk har slike ord?

Heldigvis, vi er befriende lite plaget av lyden av kjøretøyer, tilbaketrukket som vi bor. Men ellers er Roma en herlig blanding av brutal bil- og motorsykkelstøy i de brede gatene, og nær total stillhet i en trang sidegate like ved. Ja, nettopp, lyden av Roma er også lyden av høyhælte sko på brostein, i en varm og stille bakgate.

Og lyden av Norge? Den høres også av og til, stammespråket avsløres selv gjennom lag på lag med mylderiader av andre språk i bybildet. Men også høyt og tydelig i kav østfolddrakt uttalt ved vinreolene bakerst i nærsupermarkedet; ”Nei, se på denna rødvinen her’a dere, den holder hele 14 prosent. Den tar vi!” Da er det godt at det bare er vi få, en alen lange, som forstår hva som sies.

Men jeg er så visst ikke alene om å få gledessjokk og ståpels av italiensk. Pågangen av folk som vil lære språket er enorm. Alle byer av en viss størrelse tilbyr italienskkurs, kvinner på 40 +, med sans for kultur, vin og da Vinci-koden sitter tett som fluer i klasserommene (jada, jeg er klar over at jeg sitter i glasshus, men til mitt eget forsvar vil jeg si at MIN lidenskap for italiensk ble født for 35 år siden, en evighet før dette monsteret av en bok (og film) var påtenkt!) Derimot er det morsomt å treffe andre med samme lidenskap. Man lærer mye av det også. F eks at italiensk og spansk er som norsk og svensk, at franskmenn synes italiensk høres litt bondsk ut, at italiensk som første fremmedspråk er relativt ufordrende for en kineser og at fordelen ved å ha 17 kasus, som de har på finsk, er at de slipper å lære preposisjoner. Det gjør man dessverre ikke på italiensk. Og enda har jeg ikke kommet til dialektene!!

Men la meg først røpe en hemmelighet; en skikkelig kjendisnyhet! Faktum er at Chelseas mange stjernespillere kommer til MIN lokale skole for å lære seg italiensk. Treneren deres er jo italiener, så da må de underkaste seg ham også språklig. Selv om Chelsea-spillerne er fra alle mulige land bortsett fra England, så kommuniserer de med hverandre på engelsk til daglig. Men fra nå av; også på italiensk! Kanskje et tips til det engelske landslaget før neste mesterskap? Vel er Capellos italiensk vakkert, men forstod spillerne egentlig hva han sa på engelsk? Mulig vi har en forklaring på VM-innsatsen her! Som en flyktig bekjent fra Moldava sa så treffende. ”Moldovsk er ganske likt rumensk som er ganske likt italiensk, bare mer komplisert. Men ikke så uforutsigbart som engelsk. Vi har et ordspråk som sier at engelsk skrift og tale har en slik mangel på regler at Liverpool uttales Manchester!”.

Siste skoledag for blondinen som elsker italiensk og Leonardo da Vinci, men som hater Da Vinci-koden. Men når kommer Lampard???

Men tilbake til dialektene; selv om det italienske språket ble født i Toscana, skapt av Dante Alighieri, fører også språklig alle veier til Roma. En colombiansk jente i klassen min ble overflyttet fra språkskolen i Milano etter en uke, fordi ingen i Milano snakket til henne. (INGEN snakker tydeligvis med hverandre i Milano. En Roma-avis hadde nettopp en skadefro reportasje om en italiensk jente som hadde flyttet til Milano fra Calabria etter jusutdanning og et års praksis i Luxembourg, og etter å ha jobbet et år i Milano hadde hun fremdeles ikke tatt en kaffe eller et glass vin med en kollega (eller noen andre) etter arbeidstid – ingen hadde tid og alle hadde nok med sitt. Hun startet en klubb for ”ensomme” i Milano, og 400 ensomme møtte opp på første klubbmøte!). Slik er det ikke her i Roma, her snakker de mye, ofte, høyt og (stort sett) vennlig.

Men pussig nok er det ikke alltid så lett å få praktisert sine italienske gloser. Mange romere, stolte over egne språkkunnskaper, svarer på engelsk. Det er litt frustrerende når det tross alt er italiensk man vil praktisere. En gang hadde jeg en lang samtale med en drosjesjåfør, jeg snakket utelukkende italiensk, han svarte konsekvent på engelsk. Og slik gikk nå turen! (Hva lærte jeg av det? Jo at jeg ALDRI mer skal avbryte utlendinger som prøver seg på gebrokkent norsk og svare dem på engelsk. ALDRI, jeg lover!)

Til gjengjeld snakker italienerne høylytt italiensk med HVERANDRE, både på telefon og ansikt til ansikt. – Når en kvinne er sint på mannen sin, hører man det over hele Roma, sier lærerinnen min. Og siden det er kronisk dårlig mobildekning på grunn av alle de tykke veggene i mange av bygningene foregår de fleste mobilsamtaler i vindusposter eller utendørs. Det er en kakkofoni uten like! Eller CHIACCHIERE, som de sier her, et annet av mine yndlingsord, som betyr skravling, småprat, kakling. Og da får vi også høre dialekter vi ikke visste eksisterte; nærmeste nabo opptrer sjelden, men er verdt å høre på i hver eneste forestilling. Vi TROR han snakker i mobil i alle fall, for han hyler og jamrer – nærmest synger (og det falskt) – på sitt i utgangspunkt vakre språk. Da er det morsomt å lese bøker og lytte til samtalene (bare språket selvfølgelig, man lytter jo ikke til selve innholdet!) og stadig fryde seg over egne små språklige oppdagelser og erkjennelser av hvor nært slektskap dette språket har med latin, og dermed våre egne fremmedord, men også hvor mange ord og uttrykk det har til felles med engelsk og hvor universelle mange uttrykk og talemåter er i ulike språk.

For alt henger sammen med alt. Og når man runder et hjørne og høre lyden av rennende vann, samtaler, klirring i glass og snurring av pasta på gaffel, så erkjenner man raskt: dette er lyden av Roma – eller sagt på en annen måte; lyden av sivilisasjon.

En by, et land og et folk som er noe helt for seg selv

Roma er en veldig gammel by. Grunnlagt for nesten 2800 år siden. Når Harald Hårfagre hadde samlet Norge til ett rike hadde Roma allerede eksistert i mer enn 1500 år, og rukket å både erobre og miste sitt enorme rike. Folkevandringer og erobringer hadde radert ut hele vest-romerriket, og pavekirken var etablert hundrevis av år før nordmennene kom på at vi også ville la kristenmanns blod renne gjennom årene. En slik historie setter spor. Ikke bare i form av antikke ruiner og noen mer intakte bygninger, fantastiske kulturskatter vi kan glede oss over i dag, men like mye i form av tradisjoner, levemåte, matkultur og syn på styre og stell.

Å lete etter en eller to årsaker til hvorfor romerne - og italienerne for øvrig - er som de er, blir for enkelt. Inntrykkene de er utsatt for over så mange år er rett og slett for mange til at enkeltårsaker kan velges ut og tillegges avgjørende vekt. Så derfor nøyer vi oss som oftest med å beskue hvordan vi møter dem i dag, og ikke sjelden undres over hvorfor ting er som de er. Og like ofte begeistres over hvor mye fint som er skapt og hvor mange positive opplevelser besøkende fra nord kan utsettes for ved å tilbringe tid i dette flotte, interessante, inkluderende og til tider frustrerende og uorganiserte landet.

Germansk orden og disiplin er tradisjonelt ikke det vi forbinder med italienere. En gang for noen år siden opplevde vi en misfornøyd tysker i den italienske delen av Sveits (som er langt mer tyskdisiplinert og ryddig enn Italia er) frustrert frese at befolkningen var besudlet med ”das südliche mentalitet”. Som nordboer er denne mentaliteten ofte oppfattet som mer å ta ting på sparket, opptre tilsynelatende (men også reelt) uorganisert og akseptere at ikke alt går som det var ment. Dette er ofte sjarmerende og gir inntrykk av et avslappet syn på livet. Men ikke for vår tyske venn, altså. Samtidig slår det de fleste som leser om og ser på restene av romernes bedrifter, at den enorme organisasjonsevnen og disiplinen som gjorde at de kunne underlegge seg nesten hele den kjente verden, er lite til stede i dagens samfunn. Selv de mest enkle operasjoner ser ut til å kunne ende i en uvirkelig floke. Og den som mer enn en gang har sett italienere prøve å finne sin plass på et tog eller fly, må definitivt spørre seg selv om kunnskap om tall og orienteringsevne er strøket fra den nasjonale hukommelsen.

Et eksempel på både evnen til ikke å kave seg opp over den minste ting, men også mangel på den totale evne til å opptre forutsigbart og i tråd med regler, ser man i trafikken. Hver dag. Hvor ellers kan en lastebil kjøre mot enveiskjøring i en trang gate der biltrafikk i prinsippet ikke er tillatt, og samtidig oppleve at 3-4 lovlige kjøretøyer rygger 50 meter for å slippe frem vedkommende? Og se politiet riste på hodet, men la det hele passere upåtalt. Og hvor ellers kan man oppleve at etter at en hel blindgate er parkert full av biler, så se en person parkere på tvers i innkjøringen? Man skal jo ikke være borte lenge, eller så er man i nærheten og får ta tak i saken hvis det blir for mye støy fra de som vil ut, virker det som om man tenker. Og det blir sjelden bråk, toppen skuldertrekk eller irriterte håndbevegelser.

Etter lengre tids studier (denne gang og ved tidligere besøk) har vi foreløpig også konkludert med at tross alt så fungerer det meste som er lokalt overraskende bra, det som er litt lenger unna fungerer ok, mens når det hele skal knyttes sammen går det ofte galt. Altså; nabolaget fungerer ofte fortreffelig, kommunen fungerer, mens på region- eller statsnivå er det mye som ikke går bra. Og særlig staten nyter tilsynelatende liten eller ingen tillit i dette landet. Hvorfor det er slik har mange årsaker, men noen fremstår som mer forklarende enn andre. Over hele det som i dag utgjør Italia har den ene despoten avløst den neste, sjelden med gode nyheter til lokalbefolkningen. Med noen få unntak er det vel få bystater og fyrstedømmer som opplevde at herskernes rikdom spredte seg ned til menigmann. Og Italia som selvstendig nasjon er bare litt eldre enn Norge. 150-årsjubileet feires til neste år, selv om selve Roma først ble en del av Italia for 140 år siden. I motsetning til den nye norske nasjonalstaten fikk den unge italienske staten derimot ingen god start.

Det noe pompøse monumentet for Italias samling, beskjedent kalt "fedrelandets alter"

Fra de første euforiske årene etter selvstendigheten, med nyutnevnt konge og ny giv (høres det kjent ut fra Norge?) vokste nasjonalismen til store høyder, tross lite fellesskap fra før. Landet består jo av bystater og små konge- og fyrstedømmer som historisk har vært svært selvstendige. Den første store ildprøven for å vise sin italienske nasjonalfølelse kom, dessverre for italienerne, i første verdenskrig. I en – om mulig – enda mer meningsløs stillingskrig enn i resten av Europa ble klassesamfunnets grelleste side demonstrert og elitens politiske og militære feilgrep ble kostbare for italienere flest. Utrolig nok endte landet som en av seierherrene, tross store militære fiaskoer sent i krigen. Slagene ble utkjempet i fjellområdene i nord, i bratte fjellvegger i opp til over 2000 meters høyde, og prisen var fryktelig; mer enn 650 000 soldater mistet livet, nesten 600 000 sivile døde og nesten en million soldater ble lemlestet. Og alt for en sak få forstod og som ga menigmann lite å juble for.

Fra Caparetto:

UDs utskremte konstaterer at italienerne angrep opp fjellsiden i bakgrunnen

Utenfor Gorizia:

Verdens største monument over falne i krig. 100 000 graver, hvorav 60 000 ukjente soldater

Mussolini og facismen hentet mye av sin legitimitet fra mistilliten mot de styrende som hadde ansvar for tiden før og under krigen. For den jevne italiener var det da tid for nye opplevelser med staten, denne gangen i svart uniformert utgave. Til å begynne med med stor folkelig støtte og der nye velferdsordninger så dagens lys, Vatikanstaten ble opprettet, togene gikk på tid og mafiaen ble passivisert. Deretter dårlige erfaringer og mindre folkelig støtte – men da var det for sent å angre - med mislykkede militære eventyr i Afrika, i Spania og på Balkan – før alliansen med Hitler sendte det hele i grøfta. Ikke rart man er litt i overkant skeptisk til politikere med store løfter i særdeleshet og statlige myndigheter generelt. Rart med Berlusconi sine valgseiere da, vil noen si, men vi må huske at hans hovedallianse tross alt er med et parti som er mot den staten han leder. (En digresjon; det virker like vanskelig å finne folk som sier de har stemt på Berlusconi som det før i tiden var å finne folk i Norge som vedkjente seg å kjøpe Se&Hør, tross at han fikk over 46% ved siste valg og Se&Hør hadde 1 mill lesere). Og med etterkrigstidens vedvarende politiske kaos på statsnivå og stadig økende forskjeller mellom sør og nord, så kan man ikke undres over at man konsentrerer seg om sin familie, sin vennekrets, sitt nabolag og, i alle fall på mindre steder; byen eller kommunen. Så får staten drive med sitt. Basta.

Som midlertidig resident merker vi hvordan naboer bryr seg positivt, og at lokale tjenester vi er i berøring med fungerer godt. Etter å ha blitt vekket av naboen med beskjed om at et av våre vannrør var sprunget lekk (her er rørene UTENFOR veggen) og vi hadde ufrivilig vannet hele nabolaget i løpet av natten, hadde han ringt myndighetene og fått stengt av vannet til hele bygningen (ingen beboere hadde altså vann) og fremskaffet rørlegger. Alt i løpet av natten – det var jo ikke grunn til å bry oss før det var morgen. Og rørleggeren kom. Til vår forskrekkelse – vi har hatt mange håndverkere hjemme hos oss i Oslo – var han veldig opptatt av å ikke dra inn skitt eller ødelegge noe når utstyr og verktøy skulle inn gjennom huset. Og etterpå ryddet han opp og spylte terrassen, slik at alt skulle være pent. Vi vil bruke ham i fremtiden, det blir neppe dyrere enn hjemme, selv om vi må frakte ham opp til Norge!

Rørlegger i arbeid, fnisete kvinner beundrer en mann som KAN noe

Og renholdstjenesten fungerer veldig bra. Gater blir rengjort flere ganger om dagen, søppelet tømmes ustanselig ved hjelp av små søppelbiler tilpasset Romas trange gater. Og man kildesorterer ALT. Og gjør man feil får bygningen bot. Så tjuvkasting hos andre er blitt et problem. Derfor har vi fått ny lås på porten. Søppelkassemisbrukerne må ikke få innpass!

Som vi alle vet fra nyhetene så fungerer åpenbart ikke skatteinnbetalingen like godt, tross at de har eget finanspoliti som kjører rundt i strøket, i grå politibiler med blålys. Hittil har vi bare sett dem i aksjon en gang, og da for å sikre at restauranten vi var på ikke skulle ha stoler for langt ute i gaten. Fornuftig, men kanskje de heller skulle lurt på hvorfor alle regningene er skrevet på biter av smårutete papir og ikke sier noe om moms og den slags. Men så er alt slik statlig. Og alt som har å gjøre med tog og transport har vi vært inne på. Flotte greier når det fungerer, ikke så fint når mange kokker skal inn i bildet. Eller når en eller flere av kokkene vil streike – noe som altså alltid foregår på en fredag.

Vi ser fra norske nettmedier at det er slått stort opp at mange mafiosoer er tatt. I riksavisene her var det bare en notis. Mafia er en uting og det er godt de blir etterforsket og straffet. Hovedkvarteret for etterforskningen ligger 10 minutter unna her vi bor, ved Tiberens bredder.

Vi ble mektig imponert over bygningen og sikkerheten rundt, men stilte oss LITT undrende til at alle politibilene utenfor var store, dyre BMW’er. Og de var mange. Vel fortjener de å ha gode arbeidsforhold, men med dagens innsparinger virket det underlig. Det kommunale politiet er ikke i nærheten av å ha slikt utstyr.

Noen veldig få av mafiabekjempernes kjøretøyer

Men det har derimot parlamentarikerne. I strøket vårt bor det mange. Som hentes og bringes av store Mercedes’er eller BMW’er med blålys. Og sjåfør pluss sikkerhetsvakt med radiopropp i øret. Det er vanskelig å se at alle sammen skulle være like utsatt for attentat, men dette får dem vel til å fremstå som mer viktige. Og til befolkningens irritasjon er de best betalte parlamentarikerne i Europa, og samtidig medskyldige i Italias vanskelige økonomiske situasjon, så det kan hende de snart får bruk for sikkerhetsvaktene sine. Antallet demonstrasjoner tiltar i antall og styrke. Og da får jo skattebetalerne noe valuta for disse pengene også.

Det virkelige politiet er Carabineri. Og de tilhører en del av staten som ser ut til å fungere. De er et militært politi som tar seg av den tyngre kriminaliteten, og som har uniformer som understreker alvoret. Hvis de kriminelle blir satt ut av sorte uniformer med flott snitt, messing over alt og røde renner i buksene, har de ikke en nubbtjangs. Og enhver banditt vil komme elendig ut av en mote-konfrontasjon med politiet her. Og det å kle seg bra er viktig i Italia. Det inngir respekt og tillit. Så får det ikke hjelpe at likheten med uniformene fra krigens dager er vel påfallende.

Fortvil ikke, det er ikke Wehrmacht som er tilbake, kun politi i tjeneste

Det private og lokale næringsliv ser ut til å fungere på aller beste måte, og er langt viktigere for de flestes hverdag enn mange offentlig tjenester. Vi bor i et strøk hvor det er et vell av små virksomheter, fra møbelsnekkere, tekstilvirksomheter, bilverksted av den gamle sorten, til tradisjonelle butikker av alle slag. Og restauranter, barer og kafeer, selvfølgelig. Alt dette trenger på sin side en rekke tjenester, fra varelevering via renhold til avfallstømming. Også dette er lokalt. Vi har opplevd folk komme på moped med en kasse ferske og fine grønnsaker på bagasjebrettet, for å by dette frem til kjøkkenet på restauranten. Og de kjøpte. Når sant skal sies, så er det usikkert om mopedisten hadde fulgt alle formelle skatteregler i transaksjonen. Men sjarmerende å overvære handel med kortreist mat var det.

Uansett, Roma har overlevd alle utfordringer i nesten 3000 år, og vil være her etter at den italienske staten eventuelt er forsvunnet, det er vi sikre på. For tross alle fordeler i et samfunn som vårt, er det innbyggerne av Roma; folkene, nabolaget og byen som har skapt storheten, monumentene og livet her – og gjenoppbygd den, gang på gang. Så får vi tro og håpe de greier å ordne opp i flokene denne gangen også, tilsynelatende uten hjelp av poserende politikere, fornuftig skattemoral eller snusfornuftige nordmenn.

Livets lyse sider i Italia – og noen mørke

Å bo i Italia over litt tid gir en større mulighet til å møte lokalsamfunnet på en mer helhetlig og hverdagslig måte. Noen av de sidene man blir mest glad i når man er innom på besøk mister litt av glansen, andre forsterkes bare. Og noen av irritasjonsmomentene blir litt mindre over tid, mens andre vokser seg langt større. Og noen gode og vanskelige sider legges til, som man ikke visste om. Stikkordene er hverdagsliv, bortgjemte perler, møte med mennesker – samt transport, organisering og kommunikasjon på italiensk vis.

Forstedene rundt Roma er som forsteder i de fleste byer av en viss størrelse i Europa. Om man ankommer med bil, buss eller tog er det ikke byenes skjønnhet som slår en når en beskuer innfartsårene og bebyggelsen rundt. Det er som om all verdens arkitekter har tatt en felles ed; ”har du ikke råd eller lyst til å bo i vakre småbyer eller i det monumentale sentrum, så skal du straffes med verdens styggeste arkitektur, motorvei gjennom stua og tristesse på alle kanter. Ser vi et tre, så hugger vi det ned!” Vi kjenner det fra våre egne byer.

Men Italia er et mye eldre land enn vårt, så de har noe vi har lite av: Små (og for oss som regel ukjente), vakre byer som ligger strødd utover landskapet rett utenfor de store byene. Når de oppstod var de sikkert å regne som perifere steder, i dag er de fantastiske perler der pendlerne bor i pittoreske hus med alle fasiliteter tilgjengelig. Og altså, kun kort reisevei fra byen de pendler til, med gode kommunikasjoner. Hvis togene eller bussene går da, men det kommer vi tilbake til senere.

En av disse småbyene heter Zagarolo. Ligger bare 30 minutter med toget fra hovedjernbanestasjonen i Roma. Hørt om den? Hadde ikke Liv Beates mor hatt en ungdomsvenninne som har bodd i Roma i mange tiår ville vi heller ikke hørt om den. Men vi ble altså invitert ut på middag (pranzo) som tilsvarer en utvidet lunch. Jeg vet ikke hva vi ventet oss av Zagarolo, men etter å ha opplevd mange innfarter fra ulike vinkler til Roma, var forventningene små til hva som ville møte oss. Men vi ble overrasket, for i tillegg til stor gjestfrihet fra vertskapet, hennes norsktalende datter og hennes kun italiensktalende dattersønn, fikk vi stiftet bekjentskap med en liten perle av en by. Som alt annet her har den røtter til romertiden, men det meste av den gamle bebyggelsen er fra middelalderen eller der omkring. Og det er ingen turistby, men en levende gamleby der man bor i de opprinnelige gamle husene. Skjeve og skakke og ofte ikke så store hus, men fulle av sjel og karakter. Der folk sitter utenfor på trappa og ser på livet og naboene har kjent hverandre i all tid. Ekte, hverdagslig og for oss utenforstående; et møte med livet slik det må ha vært i uminnelige tider.


En stille sidegate i Zagarolo. Rent, pent og levende.

Vår guide var en virkelig kjentmann, som selv bor i den gamle bydelen. Kunnskapsrik, en glimrende forteller (som til og med jeg forstod, til tross for at alt gikk på italiensk), entusiastisk og 12 år. Med det helnorske navnet Erik Andreas og stor stolthet viste han oss rundt i hele gamlebyen. Som ikke er stor, men heller ikke liten. Hans hovedattraksjon var dessverre stengt, så vi fikk aldri vært i leketøysmuseet. Men det får vi ha igjen til en annen gang. Stor takk til Ingeborg, Elisabetta, Massimo og Erik, for at vi fikk oppleve god mat, familieliv og folkeliv i hjertet av Italia.


Vår fortreffelige guide nederst til høyre. Stolt mor og mormor ved siden av.
Den ene av to turister i byen (til venstre) nyter dagen og selskapet.

Å oppleve Italia eller Roma uten å oppleve matkulturen er forresten ikke mulig. Ikke bare spiser man hele tiden, men variasjonene i menyene er langt større enn på såkalte italienske restauranter rundt omkring i verden. Vi har tidligere strevd med å finne gode restauranter i Roma, for det er ikke lett å se hvilke som er bra og hvilke man bør unngå. Noen klare tegn er det jo; folk som prøver å prate deg inn, overdrevent koselig stæsj og smårutete duker, Chiantiflasker i bast på alle hyller etc. Styr unna! Men det er mange igjen, og vi begynner å finne noen.

I nærområdet er igjen Clara – vår utleier og nå også gode venninne - blitt vår redning. Født og oppvokst i Roma og lokalbeboer som kjenner de fleste her i nærområdet borger for kompetanse. Men selv hun mener de fleste restaurantene ikke er gode nok. Så hva er da svaret? Lage maten selv, selvfølgelig. Som sagt, så gjort: Hun inviterte seg hjem til oss (etter flere hint om at det ville tas i mot med all velvilje), først på handletur og deretter for å lage mat. Hun som instruktør, Henrik som kokk. Liv Beate skrev ned alt og dokumenterte med kamera. Virkelig samarbeid og ekte slowfood!


Eleven til venstre lager deig og læremester Clara til høyre aksepterer at resultatet nå kan settes en time til kjøling.

På menyen var gnocchi med to ulike sauser. Ikke potetvarianten, men med ost som hovedingrediens. På typisk italiensk manér ble alt laget fra bunnen av, med en times pit-stop i kjøleskapet (velegnet pause for å innta god drikke og hyggelig prat) før det hele skulle i ovnen. Og det smakte noe helt annet enn vi får ute, både pga de ferske ingrediensene og maten i seg selv, men ikke minst på grunn av den sosiale rammen. Ernæringsmessig egnet til å skremme vannet av fastlegen og få Fedon Lindberg til å omskrive hele boka om sunn middelhavskost. Men ærlig talt Fedon; livet er mer enn balansert kosthold. I alle fall for en stakket stund. Vi vil uansett gjøre forsøk på å gjenskape i alle fall selve maten når vi kommer hjem. Så får vi se om noen tør å komme og smake…

Som man forstår har livet her nede mange lyse sider, selv på dager som i dag når til og med gradestokken er i ferd med å smelte. Etter en natt i air-contition tror man i noen få morgentimer at kanskje i dag blir bedre. Men det gjør det ikke. Man kan ikke ta ut nordmannen av seg selv, genene skriker etter kjøligere vær. Men vi vet at i hjemlandet er interessen liten for å høre på klager om for fint vær. Så vi sier ikke mer om den saken.

Men så var det de mørke sidene da. Oppsummert i ordene streik, transport og informasjon. Det er så mange streiker her at myndighetene har en egen hjemmeside med oversikt over de til enhver tid pågående streikene. Men den siden kan man ikke stole helt på, noe som gjelder for det meste av informasjonen i Italia. Hver gang man tenker at Italia har så mye bra ved seg at her kan man jo bo for alltid, så dukker det opp en streik eller transporterfaring som ødelegger det hele.

I forrige uke dristet vi oss til å ta en helgeutflukt for å rømme fra varmen (jeg vet, og skal ikke nevne den igjen). Billetter med et billigflyselskap ble innkjøpt, og som så ofte før tror man alt er i skjønneste orden. Ja, jøss. Første problem var ved internett-innsjekk, ellers vet vi jo hva som skjer på flyplassen med 100 charterturister som skal sjekke inn. Og nei, italienske charterhorder er på INGEN måte bedre våre egne. Etter å ha brukt all verdens tid på å legge inn informasjon og krysse av på alt mulig rart, dro jeg kl 10 om kvelden ned på en internettcafe for å skrive ut billettene. Nye ting måtte fylles i og heeeelt på slutten fikk jeg beskjed om å legge inn passinfo. Telefon hjem til Liv Beate, pass ble fremskaffet. Da skjer det. Jeg får beskjed om at Norge ikke er med i EU, så jeg kan ikke sjekke inn på internett. Ikke med???? Hva i himlens navn tror de EØS er og Schengen og det hele???? Vi er da nok med til å få sjekket inn, er vi ikke? Kostnadene ved å denge opp maskinen ble veid opp mot den gode følelsen det ville gi meg, men jeg besluttet å heller ta den tunge innsjekkskøen på flyplassen og slippe å teste ut arrestforholdene i et fremmed land.

Innsjekk ble akkurat så ille som forventet, og like lite uventet var billigflyet forsinket. Men forsinkelsen stod det jo ikke om noe sted før flyet omtrent skulle gått. Buss ut til flyet (jeg MÅ si det; uvirkelig varmt i både buss og på fly), og så 2 TIMER venting i flyet. Noe med at il computer ikke fungerte. Deretter informasjon på italiensk fra uhørlig flyhøytaler mens alle skravlet som gale på alle kanter. Neste gang tar vi tog!

Og det gjorde vi. I dag – fredag 9. juli. På ny helgeutflukt, nå til Umbria. Alt etter avtale med Karen, som er engelsk, har bodd i Roma i alle år og er gift med en halvt norsk mann. De har et svært gods man kan leie seg inn på for en rimelig penge. Agroturismo. Alt må prøves. Ikke noe spisetilbud rett i nærheten, men en restaurant uten skilt 4 km unna, der man blir servert en 5 retter man ikke vet hva er før man får den. Perfekt. Rustikt, men helt sikkert mat fra (om ikke for) hjertet og en ekte landsbygdopplevelse. Vi gledet oss. Bil ble leid i Chiusi, togtider studert.

Liv Beate leser italienske aviser. – Her står det en notis om at det er streik på alle tog og busser, sier hun i går kveld. Nakkehårene reiser seg. - Det er ikke mulig, sier jeg.
Febrilsk søking på det lokale NSB sine sider. Og der, helt nederst står det noe om streik. ”Klikk her og se hvilke tog som er innstilt”. Fantastisk. På engelsk til og med! Vel, ikke etter jeg hadde klikket meg videre, da. All tidligere erfaring om offisiell informasjons troverdighet er glemt. Vårt tog står som innstilt, men hva gjør det; et litt tregere regionaltog går og det bruker bare 20 minutter mer. Vi er i Chiusi akkurat i tide for å rekke AVIS bilutleie som stenger for lunch (!) kl 13. Og som må hente oss på stasjonen, da ingen kunder ser ut til å finne kontoret som ligger langt unna togstasjonen. Irriterende med endringer, men sånn må man forvente i Italia.

Dagen etter; tidlig opp for å ha god tid til stasjonen. Man vet jo aldri. På taxiholdeplassen er det ikke så mange folk, men til gjengjeld ingen taxier. Og det kommer ingen heller, nervøsiteten stiger. Det tar 45 min å gå til stasjonen, men i 32 grader? Neppe. – Kanskje vi kan ta buss?
Nei vent, de streiker jo i dag. Alltid på en fredag. Merkelig – eller ikke?

Omsider får vi taxi, med sjåfør av typen ”stum”. Etter en kort, taus, glovarm kjøretur stormer vi inn på stasjonen og ser ”vårt tog” på tavlen. Ikke noe SOPPRESSO bak tognummeret, altså ikke innstilt. Da er det bare å kjøpe billett, dvs ”bare” hvis man ikke har et reisefølge med brasilianere med ryggsekk foran seg som ikke forstår automaten, eller man får beskjed om at automaten ikke lenger ser seg i stand til å ta kredittkort. Er det mulig å rive ned hele greia uten å bli arrestert, tenker jeg? Men neste automat er mer samarbeidsvillig, og billetten er i boks. Og så må vi ha lunch, vi skal jo kjøre tog i flere timer. Ny kø, lunchmat blir innkjøpt.

Nå gjelder det bare å finne rett spor. Ikke noe satt opp ennå. Merkelig, det er jo bare 15 minutter til det skal gå. Vi går til infomannen som er akkurat like hjertevarm som alle menn i uniform er i 35 grader. - Spor? Alt er innstilt, grynter han.

Liv Beate forsikrer ham på italiensk om at det er nok feil, for toget er oppsatt og vi har billett. Tomheten i øynene hans blir enda dypere. – Jeg har sagt det ikke går noe tog, i alle fall stopper det ikke der dere skal, sier han. Basta!

Tanken på klamme norske hender som strammer til rundt hans fete, italienske hals melder seg med stor styrke. Går det ikke an å gi den informasjonen FØR vi har gjort alle anstrengelser??? Jeg ser meg rundt og ser hundrevis, ja tusenvis av reisende som ennå ikke har fått de gode nyhetene. Best å komme seg ut.


- Se, det er ikke innstilt likevel! Skuffelsen er bare minutter unna...

Da er det bare å avbestille alt og ta en kjølig taxi hjem. Jeg ringer rundt; til AVIS, til Karen og for å avbestille det rustikke 5-rettersmåltidet vi aldri fikk. Evig eies kun det tapte. Vi runder hjørnet og blir møtt av 200 m taxikø. Å ja, det var visst noen som hadde mottatt avlysningsbudskapet likevel. 25 minutter i kø, men så på vei hjem. Og med sjåfør av typen vennlig og air condition slått på, ser vi horder med folk som sleper på kofferter og vinker på alt som ser ut som potensielle taxier. Gled dere til dere kommer til stasjonen, tenker jeg.


200 meter kø og 3 taxier. Og varmt.

Vel, så er vi tilbake, ”hjemme” i Via Della Vetrina. 35 Euro fattigere og nye erfaringer rikere. Vi spiser restene av den hjemmelagde gnocchien fra i går og sitter på terrassen og leser. Harmonien er gjenopprettet, Italia er et herlig land igjen. Og neste uke prøver vi oss på samme tur. Vi lærer aldri!

Boling og bannskap på en søndag

Det er over 30 grader i Roma i disse dager. Derfor satte vi kursen for kystbyen Santa Marinella utenfor Roma forrige helg Jeg for å slikke sårene etter Italias endelikt i VM og oppleve hav og frisk havsluft. Henrik av uklare grunner.

Men ulik lagtilknytning til tross, EN ting var vi tross alt enige om; klassikeroppgjøret England-Tyskland MÅTTE sees. Under EM i 1996 satt vi tross alt i et skur i Sevilla i kummerlige forhold i over 50 varmegrader og så tyskerne vinne på straffer. Så vi var forberedt både på dårlige seerforhold og nok et nederlag for et vennligsinnet lag. Men det var skyer i horisonten.

Etter en kort befaring i nærområdet lørdag ettermiddag kom Henrik tilbake med alarmerende opplysninger: - De har ikke SKY noen steder! (Nasjonalkanalen RAI sender bare kveldskamper, så SKY er redningen på dagtid).
– Mener du at de ikke viser kampen, sa jeg. – Ser sånn ut. Jeg drar inn til Roma, den kampen skal jeg se!
– Roma? Dit er det jo en time! Tenk om du ikke kommer deg tilbake! Jeg vil ikke være her alene! Sa jeg.

Med fare for å bli etterlatt i en søvnig badeby som ville gått Hokksund en høy gang, påtok jeg meg ansvaret for å finne alternative TV-faciliteter. Kelnerne jeg spurte rystet beklagende på hodet, men kom etter en kort rådslagning tilbake og sa at beste mulighet var i Bar Boling på vei til Civittavecchia. Det vil si et kvarters kjøretur.

- Bar-at-det-var? – BOLING! insisterte kelneren. – Boling???? – Ja – sånn med kule, vel! Kelneren tok tilløp og rullet en imaginær kule langs det mosaikkbelagte restaurantgulvet. Aha, tenkte vi – BOWLING! Bar Bowling, måtte det bli.

Vi bestilte drosje til søndag kl. 15.15, med ankomst god tid før kampen skulle begynne. Men vi begynte å ane uråd da drosjesjåføren, en lokal dandy med tysk mor (og som derfor skulle heie på Tyskland etter Italias havari) rynket pannen og lurte på om vi visste om Bar Boling faktisk var åpen. Siden det var søndag, altså. Vi kjørte i stillhet i 10 minutter. Bar Boling var stengt. Nå var gode fotball- (og samlivs-) råd dyre, jeg merket begynnende tennerskjæring ved siden av meg. Panikken bygget seg opp i baksetet. Dandyen kunne åpenbart lese tanker. – Det er et par barer inne i Civitavecchia som har SKY, opplyste han. 10 minutters kjøretur til. Vi kjørte i vei.

Begge stedene var selvsagt stengt. – Hvis Italia hadde spilt hadde de vært åpne, men nå gir folk blaffen, sa sjåføren med stemmen full av beklagelse. Og la til: - Hvis jeg hadde hatt SKY hjemme hos meg, så hadde jeg invitert dere hjem på kamp og en øl, men det har jeg ikke! Klokken var 8 minutter på kamp, da den vennlige og samlivsreddende dandyen plutselig fikk en idè. – Jeg kjenner en fyr på Bar Centrale i Santa Marinella, og han har visst en storskjerm på bakrommet. Kanskje han har SKY også? I så fall en uslåelig forretningside, tenkte jeg mens sjåføren snudde snuten mot opprinnelsesstedet. 4 minutter på 16 stoppet vi utenfor Bar Centrale (800 meter fra hotellet vårt, i motsatt retning av Civitavecchia!), ble avkrevd 40 euro av dandyen og snublet inn på bakrommet. For 40 Euro kan man trolig kjøpe store deler av Santa Marinella, så det var neppe vår beste investering, men vi hadde tilgang på SKY!

Der satt to blonde jenter og et par italienske knarker foran en storskjerm. Vi tok det siste bordet, og Henrik gikk for å kjøpe noe å drikke. 2 minutter senere var det 30 stk. foran skjermen. Da nasjonalsangen ble spilt, var det 50! Stemningen falt relativt raskt i det engelskvennlige – eller skal vi si tyskfiendtlige lokalet. På dette tidspunktet ramlet av alle ting en blomserselger inn i lokalet, men innså at 48 rasende og tyskerhatende tilskuere, to vettskremte ariske blondiner og to fotballidioter fra Norge ikke var noe naturlig blomstermarked, så han trakk seg skyndsomt tilbake.


England på vei ut på banen, fremdeles bare 10 personer i lokalet. Tyskere oppe til venstre.

Jeg skal ikke gjengi bannordene som fulgte Englands feilaktig avvblåste annetmål, heller ikke kommentarene om trener Capellos forsvarsopplegg, men fargerike var de. Med tanke på økningen i personlig aktivt vokabular burde jeg spandert øl på halve lokalet. Så NOE utbytte fikk jeg av Englands endelikt i VM.


Kampen begynner. Stappfullt lokale, norsk, forventningsfull blondine i sentrum.

For øvrig er hele Italia en eneste stor depressiv lidelse etter at de røyk ut av VM. Selv når jeg kondolerer og sier at jeg også er Gli Azzurri-fan, blir de helt stille. Men mye aggresjon skal ut. Her forleden ble jeg (ufrivillig) vitne til en regelrett KRANGEL mellom den personlige treneren på treningssenteret og et av medlemmene. – Mexico spilte mye bedre enn Argentina, slo treneren fast. – Den divaen Maradona kan du ha for meg – dessuten så du vel at Tevez’ mål var fuori gioco (offside)??? – Tull og tøys, Argentina blir verdensmestere, det kan vel enhver idiot se, sa mannen i shorts og singlet mens han svettet over vektene. – Argentina?? De kommer til å bli knust i neste kamp, bare vent, snerret treneren. – Men England ble snytt for et mål, hva slags dommere er det FIFA holder seg med? Nå hadde atleten fått blod på tann. – Du har jo ikke peiling! England hadde jo knapt en sjanse! Til og med Italia ville ha slått DEM, brølte han og hyttet med vektstangen. Treneren rygget tilbake, slo ut med armene og sa mistrøstig: - Hele dette VM’er kjøpt og betalt. Det kommer til å bli et skrekkelig mesterskap, akkurat som i 2002.

Avisene legger heller ikke fingrene mellom. Verre slakt av eget lag enn i La Repubblica dagen etter kampen mot Slovacchia har jeg aldri sett. ”Azzurri hjem i skam og tårer”, var tittelen som innledet 8 sider med brutal disseksjon av hver enkelt spillers prestasjoner, trenerens disposisjoner og det verste resultatet for Gli Azzurri noensinne. Kommentatoren trakk til og med den konklusjonen at Italias lag representerte hele nasjonen som land; mislykket, gammeldags, antikvarisk og reaksjonært.


Dommens dag: "Verste VM i hele vårt liv", "Skammens riddere fortjener fornærmelsene" etc.


– Stakkars Prandelli (den nye landslagstreneren) som må prøve å finne noe i ruinene å bygge videre på, var sluttsalven. På den annen side, ruiner er noe de har greie på i dette landet. Hard kost, men det skal sies, dårlige tapere er de ikke.

Det er ikke vi heller. Riktignok har djevelen stått i alle lag vi har holdt med (så langt, Sør-Afrika, Italia, England), men vi tar sjansen på Spania er unntaket som bekrefter regelen. Noen som har en spansk fotballtrøye å avse til finalen?

Foballkultur på italiensk

En av mange gleder ved å oppholde seg i utlandet under store fotballturneringer, er å ta del i hjemmepublikummets entusiasme. Altså bør man helst oppholde seg i en fotballnasjon med stolte tradisjoner og reelle vinnersjanser. Nå var ikke det grunnen til at vi forlot Sør-Afrika bare noen uker før VM, men historien har jo dessverre på grusomt vis demonstrert at reelle vinnersjanser hadde ikke hjemmelaget.


Før kampen mot Uruguay: Små forventninger, men med stort hjerte for Sør-Afrika

Store fotballnasjoner er det ikke så mange av, og siden Sør-Amerika har vært et lukket kontinent for meg (derfor er ikke Brasil, Argentina og Uruguay med på min liste), jeg avskyr Les Bleus og er ganske lunken til tysk fotball, gjenstår kun alle fotballags mor; Gli Azzurri. (Og kanskje Spania, som reservelag, hvis ulykken er ute og Italia blir slått ut.) Livets tilfeldigheter gjorde at jeg oppholdt meg i Italia i hele juli 1982, ankom den dagen Italia (relativt uventet) slo Brasil i kvartfinalen i VM og fikk oppleve gleden både etter seier i semifinale og finale. Slik ble min skjebne som Azzurri-fan beseglet, og jeg har ALLTID siden hatt mitt fotballhjerte i Italia.

I et land som Italia, hvor begrepet ”privatliv” ikke finnes (i nødsfall tyr lokalbefolkningen til ordet ”privacy”), glimrer de italienske hordene med sitt fravær på byens sentrale fotballpuber. Fotballkamper – i alle fall i de innledende rundene – ses tydeligvis sammen med familie og venner hjemme i stuen. Det finnes en enorm storskjerm i Borgheseparken, men 2 av 3 av Italias kamper har blitt spilt på dagtid, så de store horder er ikke der ennå, det må jo være mørkt for å se noe. Så i mellomtiden må vi andre gå på bar, med et tynnere utvalg av hjemmesupportere. Det eneste plusset er at man da også får gleden av å treffe andre nasjoners tilhengere og i detalj studere sed og skikk i seier som i tap.


Ok, så var det en billig straffe til Italia, men SETT DEN I MÅL!

I tidligere mesterskap har vi erfart at engelskmenn alltid er muntre og joviale, men engstelige, og ganske defaitistiske når de skjønner at det nok en gang bærer mot en straffesparkkonkurranse de kommer til å tape. Tyskere opptrer ofte i små grupper av tause menn med ryggsekk og stort ølinntak og nederlendere (2 meter høye enslige svaler i orange) er særdeles lavmælte, men med et lite, forløsende skrik hvis Olanda scorer.

Så har vi amerikanerne. Roma er stappfull av amerikanere i grupper, og ettersom Stati Uniti gjør det ganske bra i VM, skulle man trodd at fansen hadde utviklet en viss supporterkultur. Men neida. De fleste amerikanerne er kronisk uinteressert, men kampene skal de se. Ufattelig nok presterer enkelte til og med å SOVNE foran skjermen. Men det er langt å foretrekke fremfor vår opplevelse under Italias første kamp, der vi som følge av bordbestilling på pub var blitt plassert i et rom fullt av 20-årige amerikanske jenter i blå hjemmelagstrøye. Påkledningen lovet jo godt for kvelden, trodde vi – men idet kampen ble blåst i gang snudde de seg demonstrativt bort fra skjermen og satte i gang med en CHIACCHIERE (skravling) som overdøvet selv de italienske Davy Wathne’ne som kommenterte kampen. Både vi og en liten gruppe italienere skygget banen i pausen. Pubinnehaveren var fortvilet og forsikret oss om at hun ikke kom til å gjøre samme feil en gang til. Ganske riktig, på neste kamp var alle utlendinger trygt forvist nedenunder, mens bare REELLE hjemmelagssupportere, dvs. italierne – og altså to nordmenn som var funnet verdige – fikk plass ovenpå, i det aller helligste. - Last time was a disastro – but today I ave’ control, sa innehaveren.


Amerikanske supportere på kunstkafeen. Så kjedelig var kampen tross alt ikke.

Imidlertid har jeg fått et nytt lag å holde med – utelukkende på grunn av lagets supportere! Kampen Giappone - Olanda (bruk språkfantasien!) ble sett i Siena på en pub smekk full av japanere (med et par 2 meter orange unntak). Det ble en minneverdig forestilling ledet av en japaner med vuvuzela som med stor innlevelse kommenterte alt som skjedde på banen – på japansk, selvfølgelig. Særlig hadde han lagt sin elsk på stjernespilleren, den blonde (!) hr. Honda. Ikke siden slaget om Pearl Harbor har så entusiastiske japanske brøl vært registrert på den vestlige halvkule. Da kampen nærmet seg slutten, tok han sats og avleverte følgende kraftsalve som i ren Bjørge Lillelien-stil satte prestasjonen inn i en mer helhetlig ramme: ”Nissan…Toyota… HONDA!!!!”. Hva vi ville fått hørt om de faktisk ikke hadde tapt må vi bare fantasere om. Men med slik ekte entusiasme er vi kommet i kvaler og kan nå komme til å heie på Japan mot Danimarca.


Bildet burde hatt lyd! Nippons sønner ga alt, i alle fall på fotballpuben!

Men tilbake til hjemmelaget. Det er tross alt mange mennesker i dette landet og noen av dem ser jo kampene ute. Italienere tar fotball dødsens alvorlig, og har blikket stivt festet på skjermen under hele kampen. Her leker man ikke butikk! På skolen har jeg lært at damer ikke skjønner seg på fotball og derfor bør nektes adgang til kampene, men at de til nød kan tåles hvis de holder kjeft. Akkurat her i landet, hvor skravlingen til tider når uante høyder er jeg tilbøyelig til å være enig – men det er utrolig hvor disiplinert de italienske damene er på pub. Og de mest innbitte og entusiastiske tilhengerne er damer. Riktignok har mesterskapet startet dårlig med to uavgjorte kamper mot Paraguay og Nuova Zelanda, men dette er helt vanlig, sier folk. Det er først når de asurblå får skikkelig motstand, at de strekker seg og begynner å spille god fotball (som om ikke jeg visste det). I forrige VM var vi vitne til at Italia slo ut Tyskland i semifinalen sammen med 30.000 av våre beste italienske venner, og det er slike opplevelser vi vil ha flere av. Derfor er det flere enn meg av utlendingene i Roma som helst ser Italia videre. Ja, faktisk var det en reportasje på nyhetssendingene om at nest etter Brasil er Italia det laget som har flest tilhengere fra ”nøytrale” land.

Italienerne heier riktignok ikke bare på eget lag. De heier minst like mye på Frankrikes (skiftende) motstandere. Jubelen ville ingen enda ta da Mexico slo Les Bleus sønder og sammen i forrige uke, og da de fallerte storhetene ble knust også av Sør-Afrika var det nesten ikke viktig lenger hvordan Italia kom til å gjøre det videre.


Italiensk glede etter scoring mot New Zealand. Mindre entusiasme ved kampslutt.

På vår lokale kunstkafé viser de alle kampene. Til enkelte av de ansattes fortvilelse og andres glede. Sjefen (i egne øyne, i alle fall) er svært interessert og kunne gi oss en leksjon i ”objektiv” forståelse av lagene i VM. Det hele vil dreie seg om 4 lag; Brasil, Argentina, Tyskland og Italia. Og dette er uttrykt på et tidspunkt der det var mer enn uklart om både Tyskland og Italia i det hele tatt ville gå videre fra gruppespillet! Videre ble vi forklart at noen nasjoner var med bare for å ødelegge, som Nord-Korea og New Zealand (som jo allerede hadde ødelagt en god del for Italia). Frankrike var gode en kort periode pga Platini og senere Zidane, så de kunne vi glemme for all fremtid, mens Spania var bare ute etter å ta seg flott ut og slikt kan jo ingen glede seg over. - Barcelona er jo beviset på hvor ille det kan gå, sa han i fullt alvor.

Så tilbake står Italia, og deres støtter i hjemlandet – som heller ikke denne gangen har noen tro på dem, inntil de tar seg til semifinaler og finaler. Da viser det seg at folk flest EGENTLIG har trodd på Gli Azzuri hele tiden. Og, som en usedvanlig klarsynt italiener sa det; - vi er alltid heldige og møter de aller beste lagene først i semifinalen. Så da er det bare å glede seg til Italia i finalen!

Men først må Slovacchia slås av Gli Azzurri. FORZA!