Livets lyse sider i Italia – og noen mørke

Å bo i Italia over litt tid gir en større mulighet til å møte lokalsamfunnet på en mer helhetlig og hverdagslig måte. Noen av de sidene man blir mest glad i når man er innom på besøk mister litt av glansen, andre forsterkes bare. Og noen av irritasjonsmomentene blir litt mindre over tid, mens andre vokser seg langt større. Og noen gode og vanskelige sider legges til, som man ikke visste om. Stikkordene er hverdagsliv, bortgjemte perler, møte med mennesker – samt transport, organisering og kommunikasjon på italiensk vis.

Forstedene rundt Roma er som forsteder i de fleste byer av en viss størrelse i Europa. Om man ankommer med bil, buss eller tog er det ikke byenes skjønnhet som slår en når en beskuer innfartsårene og bebyggelsen rundt. Det er som om all verdens arkitekter har tatt en felles ed; ”har du ikke råd eller lyst til å bo i vakre småbyer eller i det monumentale sentrum, så skal du straffes med verdens styggeste arkitektur, motorvei gjennom stua og tristesse på alle kanter. Ser vi et tre, så hugger vi det ned!” Vi kjenner det fra våre egne byer.

Men Italia er et mye eldre land enn vårt, så de har noe vi har lite av: Små (og for oss som regel ukjente), vakre byer som ligger strødd utover landskapet rett utenfor de store byene. Når de oppstod var de sikkert å regne som perifere steder, i dag er de fantastiske perler der pendlerne bor i pittoreske hus med alle fasiliteter tilgjengelig. Og altså, kun kort reisevei fra byen de pendler til, med gode kommunikasjoner. Hvis togene eller bussene går da, men det kommer vi tilbake til senere.

En av disse småbyene heter Zagarolo. Ligger bare 30 minutter med toget fra hovedjernbanestasjonen i Roma. Hørt om den? Hadde ikke Liv Beates mor hatt en ungdomsvenninne som har bodd i Roma i mange tiår ville vi heller ikke hørt om den. Men vi ble altså invitert ut på middag (pranzo) som tilsvarer en utvidet lunch. Jeg vet ikke hva vi ventet oss av Zagarolo, men etter å ha opplevd mange innfarter fra ulike vinkler til Roma, var forventningene små til hva som ville møte oss. Men vi ble overrasket, for i tillegg til stor gjestfrihet fra vertskapet, hennes norsktalende datter og hennes kun italiensktalende dattersønn, fikk vi stiftet bekjentskap med en liten perle av en by. Som alt annet her har den røtter til romertiden, men det meste av den gamle bebyggelsen er fra middelalderen eller der omkring. Og det er ingen turistby, men en levende gamleby der man bor i de opprinnelige gamle husene. Skjeve og skakke og ofte ikke så store hus, men fulle av sjel og karakter. Der folk sitter utenfor på trappa og ser på livet og naboene har kjent hverandre i all tid. Ekte, hverdagslig og for oss utenforstående; et møte med livet slik det må ha vært i uminnelige tider.


En stille sidegate i Zagarolo. Rent, pent og levende.

Vår guide var en virkelig kjentmann, som selv bor i den gamle bydelen. Kunnskapsrik, en glimrende forteller (som til og med jeg forstod, til tross for at alt gikk på italiensk), entusiastisk og 12 år. Med det helnorske navnet Erik Andreas og stor stolthet viste han oss rundt i hele gamlebyen. Som ikke er stor, men heller ikke liten. Hans hovedattraksjon var dessverre stengt, så vi fikk aldri vært i leketøysmuseet. Men det får vi ha igjen til en annen gang. Stor takk til Ingeborg, Elisabetta, Massimo og Erik, for at vi fikk oppleve god mat, familieliv og folkeliv i hjertet av Italia.


Vår fortreffelige guide nederst til høyre. Stolt mor og mormor ved siden av.
Den ene av to turister i byen (til venstre) nyter dagen og selskapet.

Å oppleve Italia eller Roma uten å oppleve matkulturen er forresten ikke mulig. Ikke bare spiser man hele tiden, men variasjonene i menyene er langt større enn på såkalte italienske restauranter rundt omkring i verden. Vi har tidligere strevd med å finne gode restauranter i Roma, for det er ikke lett å se hvilke som er bra og hvilke man bør unngå. Noen klare tegn er det jo; folk som prøver å prate deg inn, overdrevent koselig stæsj og smårutete duker, Chiantiflasker i bast på alle hyller etc. Styr unna! Men det er mange igjen, og vi begynner å finne noen.

I nærområdet er igjen Clara – vår utleier og nå også gode venninne - blitt vår redning. Født og oppvokst i Roma og lokalbeboer som kjenner de fleste her i nærområdet borger for kompetanse. Men selv hun mener de fleste restaurantene ikke er gode nok. Så hva er da svaret? Lage maten selv, selvfølgelig. Som sagt, så gjort: Hun inviterte seg hjem til oss (etter flere hint om at det ville tas i mot med all velvilje), først på handletur og deretter for å lage mat. Hun som instruktør, Henrik som kokk. Liv Beate skrev ned alt og dokumenterte med kamera. Virkelig samarbeid og ekte slowfood!


Eleven til venstre lager deig og læremester Clara til høyre aksepterer at resultatet nå kan settes en time til kjøling.

På menyen var gnocchi med to ulike sauser. Ikke potetvarianten, men med ost som hovedingrediens. På typisk italiensk manér ble alt laget fra bunnen av, med en times pit-stop i kjøleskapet (velegnet pause for å innta god drikke og hyggelig prat) før det hele skulle i ovnen. Og det smakte noe helt annet enn vi får ute, både pga de ferske ingrediensene og maten i seg selv, men ikke minst på grunn av den sosiale rammen. Ernæringsmessig egnet til å skremme vannet av fastlegen og få Fedon Lindberg til å omskrive hele boka om sunn middelhavskost. Men ærlig talt Fedon; livet er mer enn balansert kosthold. I alle fall for en stakket stund. Vi vil uansett gjøre forsøk på å gjenskape i alle fall selve maten når vi kommer hjem. Så får vi se om noen tør å komme og smake…

Som man forstår har livet her nede mange lyse sider, selv på dager som i dag når til og med gradestokken er i ferd med å smelte. Etter en natt i air-contition tror man i noen få morgentimer at kanskje i dag blir bedre. Men det gjør det ikke. Man kan ikke ta ut nordmannen av seg selv, genene skriker etter kjøligere vær. Men vi vet at i hjemlandet er interessen liten for å høre på klager om for fint vær. Så vi sier ikke mer om den saken.

Men så var det de mørke sidene da. Oppsummert i ordene streik, transport og informasjon. Det er så mange streiker her at myndighetene har en egen hjemmeside med oversikt over de til enhver tid pågående streikene. Men den siden kan man ikke stole helt på, noe som gjelder for det meste av informasjonen i Italia. Hver gang man tenker at Italia har så mye bra ved seg at her kan man jo bo for alltid, så dukker det opp en streik eller transporterfaring som ødelegger det hele.

I forrige uke dristet vi oss til å ta en helgeutflukt for å rømme fra varmen (jeg vet, og skal ikke nevne den igjen). Billetter med et billigflyselskap ble innkjøpt, og som så ofte før tror man alt er i skjønneste orden. Ja, jøss. Første problem var ved internett-innsjekk, ellers vet vi jo hva som skjer på flyplassen med 100 charterturister som skal sjekke inn. Og nei, italienske charterhorder er på INGEN måte bedre våre egne. Etter å ha brukt all verdens tid på å legge inn informasjon og krysse av på alt mulig rart, dro jeg kl 10 om kvelden ned på en internettcafe for å skrive ut billettene. Nye ting måtte fylles i og heeeelt på slutten fikk jeg beskjed om å legge inn passinfo. Telefon hjem til Liv Beate, pass ble fremskaffet. Da skjer det. Jeg får beskjed om at Norge ikke er med i EU, så jeg kan ikke sjekke inn på internett. Ikke med???? Hva i himlens navn tror de EØS er og Schengen og det hele???? Vi er da nok med til å få sjekket inn, er vi ikke? Kostnadene ved å denge opp maskinen ble veid opp mot den gode følelsen det ville gi meg, men jeg besluttet å heller ta den tunge innsjekkskøen på flyplassen og slippe å teste ut arrestforholdene i et fremmed land.

Innsjekk ble akkurat så ille som forventet, og like lite uventet var billigflyet forsinket. Men forsinkelsen stod det jo ikke om noe sted før flyet omtrent skulle gått. Buss ut til flyet (jeg MÅ si det; uvirkelig varmt i både buss og på fly), og så 2 TIMER venting i flyet. Noe med at il computer ikke fungerte. Deretter informasjon på italiensk fra uhørlig flyhøytaler mens alle skravlet som gale på alle kanter. Neste gang tar vi tog!

Og det gjorde vi. I dag – fredag 9. juli. På ny helgeutflukt, nå til Umbria. Alt etter avtale med Karen, som er engelsk, har bodd i Roma i alle år og er gift med en halvt norsk mann. De har et svært gods man kan leie seg inn på for en rimelig penge. Agroturismo. Alt må prøves. Ikke noe spisetilbud rett i nærheten, men en restaurant uten skilt 4 km unna, der man blir servert en 5 retter man ikke vet hva er før man får den. Perfekt. Rustikt, men helt sikkert mat fra (om ikke for) hjertet og en ekte landsbygdopplevelse. Vi gledet oss. Bil ble leid i Chiusi, togtider studert.

Liv Beate leser italienske aviser. – Her står det en notis om at det er streik på alle tog og busser, sier hun i går kveld. Nakkehårene reiser seg. - Det er ikke mulig, sier jeg.
Febrilsk søking på det lokale NSB sine sider. Og der, helt nederst står det noe om streik. ”Klikk her og se hvilke tog som er innstilt”. Fantastisk. På engelsk til og med! Vel, ikke etter jeg hadde klikket meg videre, da. All tidligere erfaring om offisiell informasjons troverdighet er glemt. Vårt tog står som innstilt, men hva gjør det; et litt tregere regionaltog går og det bruker bare 20 minutter mer. Vi er i Chiusi akkurat i tide for å rekke AVIS bilutleie som stenger for lunch (!) kl 13. Og som må hente oss på stasjonen, da ingen kunder ser ut til å finne kontoret som ligger langt unna togstasjonen. Irriterende med endringer, men sånn må man forvente i Italia.

Dagen etter; tidlig opp for å ha god tid til stasjonen. Man vet jo aldri. På taxiholdeplassen er det ikke så mange folk, men til gjengjeld ingen taxier. Og det kommer ingen heller, nervøsiteten stiger. Det tar 45 min å gå til stasjonen, men i 32 grader? Neppe. – Kanskje vi kan ta buss?
Nei vent, de streiker jo i dag. Alltid på en fredag. Merkelig – eller ikke?

Omsider får vi taxi, med sjåfør av typen ”stum”. Etter en kort, taus, glovarm kjøretur stormer vi inn på stasjonen og ser ”vårt tog” på tavlen. Ikke noe SOPPRESSO bak tognummeret, altså ikke innstilt. Da er det bare å kjøpe billett, dvs ”bare” hvis man ikke har et reisefølge med brasilianere med ryggsekk foran seg som ikke forstår automaten, eller man får beskjed om at automaten ikke lenger ser seg i stand til å ta kredittkort. Er det mulig å rive ned hele greia uten å bli arrestert, tenker jeg? Men neste automat er mer samarbeidsvillig, og billetten er i boks. Og så må vi ha lunch, vi skal jo kjøre tog i flere timer. Ny kø, lunchmat blir innkjøpt.

Nå gjelder det bare å finne rett spor. Ikke noe satt opp ennå. Merkelig, det er jo bare 15 minutter til det skal gå. Vi går til infomannen som er akkurat like hjertevarm som alle menn i uniform er i 35 grader. - Spor? Alt er innstilt, grynter han.

Liv Beate forsikrer ham på italiensk om at det er nok feil, for toget er oppsatt og vi har billett. Tomheten i øynene hans blir enda dypere. – Jeg har sagt det ikke går noe tog, i alle fall stopper det ikke der dere skal, sier han. Basta!

Tanken på klamme norske hender som strammer til rundt hans fete, italienske hals melder seg med stor styrke. Går det ikke an å gi den informasjonen FØR vi har gjort alle anstrengelser??? Jeg ser meg rundt og ser hundrevis, ja tusenvis av reisende som ennå ikke har fått de gode nyhetene. Best å komme seg ut.


- Se, det er ikke innstilt likevel! Skuffelsen er bare minutter unna...

Da er det bare å avbestille alt og ta en kjølig taxi hjem. Jeg ringer rundt; til AVIS, til Karen og for å avbestille det rustikke 5-rettersmåltidet vi aldri fikk. Evig eies kun det tapte. Vi runder hjørnet og blir møtt av 200 m taxikø. Å ja, det var visst noen som hadde mottatt avlysningsbudskapet likevel. 25 minutter i kø, men så på vei hjem. Og med sjåfør av typen vennlig og air condition slått på, ser vi horder med folk som sleper på kofferter og vinker på alt som ser ut som potensielle taxier. Gled dere til dere kommer til stasjonen, tenker jeg.


200 meter kø og 3 taxier. Og varmt.

Vel, så er vi tilbake, ”hjemme” i Via Della Vetrina. 35 Euro fattigere og nye erfaringer rikere. Vi spiser restene av den hjemmelagde gnocchien fra i går og sitter på terrassen og leser. Harmonien er gjenopprettet, Italia er et herlig land igjen. Og neste uke prøver vi oss på samme tur. Vi lærer aldri!