En by, et land og et folk som er noe helt for seg selv

Roma er en veldig gammel by. Grunnlagt for nesten 2800 år siden. Når Harald Hårfagre hadde samlet Norge til ett rike hadde Roma allerede eksistert i mer enn 1500 år, og rukket å både erobre og miste sitt enorme rike. Folkevandringer og erobringer hadde radert ut hele vest-romerriket, og pavekirken var etablert hundrevis av år før nordmennene kom på at vi også ville la kristenmanns blod renne gjennom årene. En slik historie setter spor. Ikke bare i form av antikke ruiner og noen mer intakte bygninger, fantastiske kulturskatter vi kan glede oss over i dag, men like mye i form av tradisjoner, levemåte, matkultur og syn på styre og stell.

Å lete etter en eller to årsaker til hvorfor romerne - og italienerne for øvrig - er som de er, blir for enkelt. Inntrykkene de er utsatt for over så mange år er rett og slett for mange til at enkeltårsaker kan velges ut og tillegges avgjørende vekt. Så derfor nøyer vi oss som oftest med å beskue hvordan vi møter dem i dag, og ikke sjelden undres over hvorfor ting er som de er. Og like ofte begeistres over hvor mye fint som er skapt og hvor mange positive opplevelser besøkende fra nord kan utsettes for ved å tilbringe tid i dette flotte, interessante, inkluderende og til tider frustrerende og uorganiserte landet.

Germansk orden og disiplin er tradisjonelt ikke det vi forbinder med italienere. En gang for noen år siden opplevde vi en misfornøyd tysker i den italienske delen av Sveits (som er langt mer tyskdisiplinert og ryddig enn Italia er) frustrert frese at befolkningen var besudlet med ”das südliche mentalitet”. Som nordboer er denne mentaliteten ofte oppfattet som mer å ta ting på sparket, opptre tilsynelatende (men også reelt) uorganisert og akseptere at ikke alt går som det var ment. Dette er ofte sjarmerende og gir inntrykk av et avslappet syn på livet. Men ikke for vår tyske venn, altså. Samtidig slår det de fleste som leser om og ser på restene av romernes bedrifter, at den enorme organisasjonsevnen og disiplinen som gjorde at de kunne underlegge seg nesten hele den kjente verden, er lite til stede i dagens samfunn. Selv de mest enkle operasjoner ser ut til å kunne ende i en uvirkelig floke. Og den som mer enn en gang har sett italienere prøve å finne sin plass på et tog eller fly, må definitivt spørre seg selv om kunnskap om tall og orienteringsevne er strøket fra den nasjonale hukommelsen.

Et eksempel på både evnen til ikke å kave seg opp over den minste ting, men også mangel på den totale evne til å opptre forutsigbart og i tråd med regler, ser man i trafikken. Hver dag. Hvor ellers kan en lastebil kjøre mot enveiskjøring i en trang gate der biltrafikk i prinsippet ikke er tillatt, og samtidig oppleve at 3-4 lovlige kjøretøyer rygger 50 meter for å slippe frem vedkommende? Og se politiet riste på hodet, men la det hele passere upåtalt. Og hvor ellers kan man oppleve at etter at en hel blindgate er parkert full av biler, så se en person parkere på tvers i innkjøringen? Man skal jo ikke være borte lenge, eller så er man i nærheten og får ta tak i saken hvis det blir for mye støy fra de som vil ut, virker det som om man tenker. Og det blir sjelden bråk, toppen skuldertrekk eller irriterte håndbevegelser.

Etter lengre tids studier (denne gang og ved tidligere besøk) har vi foreløpig også konkludert med at tross alt så fungerer det meste som er lokalt overraskende bra, det som er litt lenger unna fungerer ok, mens når det hele skal knyttes sammen går det ofte galt. Altså; nabolaget fungerer ofte fortreffelig, kommunen fungerer, mens på region- eller statsnivå er det mye som ikke går bra. Og særlig staten nyter tilsynelatende liten eller ingen tillit i dette landet. Hvorfor det er slik har mange årsaker, men noen fremstår som mer forklarende enn andre. Over hele det som i dag utgjør Italia har den ene despoten avløst den neste, sjelden med gode nyheter til lokalbefolkningen. Med noen få unntak er det vel få bystater og fyrstedømmer som opplevde at herskernes rikdom spredte seg ned til menigmann. Og Italia som selvstendig nasjon er bare litt eldre enn Norge. 150-årsjubileet feires til neste år, selv om selve Roma først ble en del av Italia for 140 år siden. I motsetning til den nye norske nasjonalstaten fikk den unge italienske staten derimot ingen god start.

Det noe pompøse monumentet for Italias samling, beskjedent kalt "fedrelandets alter"

Fra de første euforiske årene etter selvstendigheten, med nyutnevnt konge og ny giv (høres det kjent ut fra Norge?) vokste nasjonalismen til store høyder, tross lite fellesskap fra før. Landet består jo av bystater og små konge- og fyrstedømmer som historisk har vært svært selvstendige. Den første store ildprøven for å vise sin italienske nasjonalfølelse kom, dessverre for italienerne, i første verdenskrig. I en – om mulig – enda mer meningsløs stillingskrig enn i resten av Europa ble klassesamfunnets grelleste side demonstrert og elitens politiske og militære feilgrep ble kostbare for italienere flest. Utrolig nok endte landet som en av seierherrene, tross store militære fiaskoer sent i krigen. Slagene ble utkjempet i fjellområdene i nord, i bratte fjellvegger i opp til over 2000 meters høyde, og prisen var fryktelig; mer enn 650 000 soldater mistet livet, nesten 600 000 sivile døde og nesten en million soldater ble lemlestet. Og alt for en sak få forstod og som ga menigmann lite å juble for.

Fra Caparetto:

UDs utskremte konstaterer at italienerne angrep opp fjellsiden i bakgrunnen

Utenfor Gorizia:

Verdens største monument over falne i krig. 100 000 graver, hvorav 60 000 ukjente soldater

Mussolini og facismen hentet mye av sin legitimitet fra mistilliten mot de styrende som hadde ansvar for tiden før og under krigen. For den jevne italiener var det da tid for nye opplevelser med staten, denne gangen i svart uniformert utgave. Til å begynne med med stor folkelig støtte og der nye velferdsordninger så dagens lys, Vatikanstaten ble opprettet, togene gikk på tid og mafiaen ble passivisert. Deretter dårlige erfaringer og mindre folkelig støtte – men da var det for sent å angre - med mislykkede militære eventyr i Afrika, i Spania og på Balkan – før alliansen med Hitler sendte det hele i grøfta. Ikke rart man er litt i overkant skeptisk til politikere med store løfter i særdeleshet og statlige myndigheter generelt. Rart med Berlusconi sine valgseiere da, vil noen si, men vi må huske at hans hovedallianse tross alt er med et parti som er mot den staten han leder. (En digresjon; det virker like vanskelig å finne folk som sier de har stemt på Berlusconi som det før i tiden var å finne folk i Norge som vedkjente seg å kjøpe Se&Hør, tross at han fikk over 46% ved siste valg og Se&Hør hadde 1 mill lesere). Og med etterkrigstidens vedvarende politiske kaos på statsnivå og stadig økende forskjeller mellom sør og nord, så kan man ikke undres over at man konsentrerer seg om sin familie, sin vennekrets, sitt nabolag og, i alle fall på mindre steder; byen eller kommunen. Så får staten drive med sitt. Basta.

Som midlertidig resident merker vi hvordan naboer bryr seg positivt, og at lokale tjenester vi er i berøring med fungerer godt. Etter å ha blitt vekket av naboen med beskjed om at et av våre vannrør var sprunget lekk (her er rørene UTENFOR veggen) og vi hadde ufrivilig vannet hele nabolaget i løpet av natten, hadde han ringt myndighetene og fått stengt av vannet til hele bygningen (ingen beboere hadde altså vann) og fremskaffet rørlegger. Alt i løpet av natten – det var jo ikke grunn til å bry oss før det var morgen. Og rørleggeren kom. Til vår forskrekkelse – vi har hatt mange håndverkere hjemme hos oss i Oslo – var han veldig opptatt av å ikke dra inn skitt eller ødelegge noe når utstyr og verktøy skulle inn gjennom huset. Og etterpå ryddet han opp og spylte terrassen, slik at alt skulle være pent. Vi vil bruke ham i fremtiden, det blir neppe dyrere enn hjemme, selv om vi må frakte ham opp til Norge!

Rørlegger i arbeid, fnisete kvinner beundrer en mann som KAN noe

Og renholdstjenesten fungerer veldig bra. Gater blir rengjort flere ganger om dagen, søppelet tømmes ustanselig ved hjelp av små søppelbiler tilpasset Romas trange gater. Og man kildesorterer ALT. Og gjør man feil får bygningen bot. Så tjuvkasting hos andre er blitt et problem. Derfor har vi fått ny lås på porten. Søppelkassemisbrukerne må ikke få innpass!

Som vi alle vet fra nyhetene så fungerer åpenbart ikke skatteinnbetalingen like godt, tross at de har eget finanspoliti som kjører rundt i strøket, i grå politibiler med blålys. Hittil har vi bare sett dem i aksjon en gang, og da for å sikre at restauranten vi var på ikke skulle ha stoler for langt ute i gaten. Fornuftig, men kanskje de heller skulle lurt på hvorfor alle regningene er skrevet på biter av smårutete papir og ikke sier noe om moms og den slags. Men så er alt slik statlig. Og alt som har å gjøre med tog og transport har vi vært inne på. Flotte greier når det fungerer, ikke så fint når mange kokker skal inn i bildet. Eller når en eller flere av kokkene vil streike – noe som altså alltid foregår på en fredag.

Vi ser fra norske nettmedier at det er slått stort opp at mange mafiosoer er tatt. I riksavisene her var det bare en notis. Mafia er en uting og det er godt de blir etterforsket og straffet. Hovedkvarteret for etterforskningen ligger 10 minutter unna her vi bor, ved Tiberens bredder.

Vi ble mektig imponert over bygningen og sikkerheten rundt, men stilte oss LITT undrende til at alle politibilene utenfor var store, dyre BMW’er. Og de var mange. Vel fortjener de å ha gode arbeidsforhold, men med dagens innsparinger virket det underlig. Det kommunale politiet er ikke i nærheten av å ha slikt utstyr.

Noen veldig få av mafiabekjempernes kjøretøyer

Men det har derimot parlamentarikerne. I strøket vårt bor det mange. Som hentes og bringes av store Mercedes’er eller BMW’er med blålys. Og sjåfør pluss sikkerhetsvakt med radiopropp i øret. Det er vanskelig å se at alle sammen skulle være like utsatt for attentat, men dette får dem vel til å fremstå som mer viktige. Og til befolkningens irritasjon er de best betalte parlamentarikerne i Europa, og samtidig medskyldige i Italias vanskelige økonomiske situasjon, så det kan hende de snart får bruk for sikkerhetsvaktene sine. Antallet demonstrasjoner tiltar i antall og styrke. Og da får jo skattebetalerne noe valuta for disse pengene også.

Det virkelige politiet er Carabineri. Og de tilhører en del av staten som ser ut til å fungere. De er et militært politi som tar seg av den tyngre kriminaliteten, og som har uniformer som understreker alvoret. Hvis de kriminelle blir satt ut av sorte uniformer med flott snitt, messing over alt og røde renner i buksene, har de ikke en nubbtjangs. Og enhver banditt vil komme elendig ut av en mote-konfrontasjon med politiet her. Og det å kle seg bra er viktig i Italia. Det inngir respekt og tillit. Så får det ikke hjelpe at likheten med uniformene fra krigens dager er vel påfallende.

Fortvil ikke, det er ikke Wehrmacht som er tilbake, kun politi i tjeneste

Det private og lokale næringsliv ser ut til å fungere på aller beste måte, og er langt viktigere for de flestes hverdag enn mange offentlig tjenester. Vi bor i et strøk hvor det er et vell av små virksomheter, fra møbelsnekkere, tekstilvirksomheter, bilverksted av den gamle sorten, til tradisjonelle butikker av alle slag. Og restauranter, barer og kafeer, selvfølgelig. Alt dette trenger på sin side en rekke tjenester, fra varelevering via renhold til avfallstømming. Også dette er lokalt. Vi har opplevd folk komme på moped med en kasse ferske og fine grønnsaker på bagasjebrettet, for å by dette frem til kjøkkenet på restauranten. Og de kjøpte. Når sant skal sies, så er det usikkert om mopedisten hadde fulgt alle formelle skatteregler i transaksjonen. Men sjarmerende å overvære handel med kortreist mat var det.

Uansett, Roma har overlevd alle utfordringer i nesten 3000 år, og vil være her etter at den italienske staten eventuelt er forsvunnet, det er vi sikre på. For tross alle fordeler i et samfunn som vårt, er det innbyggerne av Roma; folkene, nabolaget og byen som har skapt storheten, monumentene og livet her – og gjenoppbygd den, gang på gang. Så får vi tro og håpe de greier å ordne opp i flokene denne gangen også, tilsynelatende uten hjelp av poserende politikere, fornuftig skattemoral eller snusfornuftige nordmenn.