Boling og bannskap på en søndag

Det er over 30 grader i Roma i disse dager. Derfor satte vi kursen for kystbyen Santa Marinella utenfor Roma forrige helg Jeg for å slikke sårene etter Italias endelikt i VM og oppleve hav og frisk havsluft. Henrik av uklare grunner.

Men ulik lagtilknytning til tross, EN ting var vi tross alt enige om; klassikeroppgjøret England-Tyskland MÅTTE sees. Under EM i 1996 satt vi tross alt i et skur i Sevilla i kummerlige forhold i over 50 varmegrader og så tyskerne vinne på straffer. Så vi var forberedt både på dårlige seerforhold og nok et nederlag for et vennligsinnet lag. Men det var skyer i horisonten.

Etter en kort befaring i nærområdet lørdag ettermiddag kom Henrik tilbake med alarmerende opplysninger: - De har ikke SKY noen steder! (Nasjonalkanalen RAI sender bare kveldskamper, så SKY er redningen på dagtid).
– Mener du at de ikke viser kampen, sa jeg. – Ser sånn ut. Jeg drar inn til Roma, den kampen skal jeg se!
– Roma? Dit er det jo en time! Tenk om du ikke kommer deg tilbake! Jeg vil ikke være her alene! Sa jeg.

Med fare for å bli etterlatt i en søvnig badeby som ville gått Hokksund en høy gang, påtok jeg meg ansvaret for å finne alternative TV-faciliteter. Kelnerne jeg spurte rystet beklagende på hodet, men kom etter en kort rådslagning tilbake og sa at beste mulighet var i Bar Boling på vei til Civittavecchia. Det vil si et kvarters kjøretur.

- Bar-at-det-var? – BOLING! insisterte kelneren. – Boling???? – Ja – sånn med kule, vel! Kelneren tok tilløp og rullet en imaginær kule langs det mosaikkbelagte restaurantgulvet. Aha, tenkte vi – BOWLING! Bar Bowling, måtte det bli.

Vi bestilte drosje til søndag kl. 15.15, med ankomst god tid før kampen skulle begynne. Men vi begynte å ane uråd da drosjesjåføren, en lokal dandy med tysk mor (og som derfor skulle heie på Tyskland etter Italias havari) rynket pannen og lurte på om vi visste om Bar Boling faktisk var åpen. Siden det var søndag, altså. Vi kjørte i stillhet i 10 minutter. Bar Boling var stengt. Nå var gode fotball- (og samlivs-) råd dyre, jeg merket begynnende tennerskjæring ved siden av meg. Panikken bygget seg opp i baksetet. Dandyen kunne åpenbart lese tanker. – Det er et par barer inne i Civitavecchia som har SKY, opplyste han. 10 minutters kjøretur til. Vi kjørte i vei.

Begge stedene var selvsagt stengt. – Hvis Italia hadde spilt hadde de vært åpne, men nå gir folk blaffen, sa sjåføren med stemmen full av beklagelse. Og la til: - Hvis jeg hadde hatt SKY hjemme hos meg, så hadde jeg invitert dere hjem på kamp og en øl, men det har jeg ikke! Klokken var 8 minutter på kamp, da den vennlige og samlivsreddende dandyen plutselig fikk en idè. – Jeg kjenner en fyr på Bar Centrale i Santa Marinella, og han har visst en storskjerm på bakrommet. Kanskje han har SKY også? I så fall en uslåelig forretningside, tenkte jeg mens sjåføren snudde snuten mot opprinnelsesstedet. 4 minutter på 16 stoppet vi utenfor Bar Centrale (800 meter fra hotellet vårt, i motsatt retning av Civitavecchia!), ble avkrevd 40 euro av dandyen og snublet inn på bakrommet. For 40 Euro kan man trolig kjøpe store deler av Santa Marinella, så det var neppe vår beste investering, men vi hadde tilgang på SKY!

Der satt to blonde jenter og et par italienske knarker foran en storskjerm. Vi tok det siste bordet, og Henrik gikk for å kjøpe noe å drikke. 2 minutter senere var det 30 stk. foran skjermen. Da nasjonalsangen ble spilt, var det 50! Stemningen falt relativt raskt i det engelskvennlige – eller skal vi si tyskfiendtlige lokalet. På dette tidspunktet ramlet av alle ting en blomserselger inn i lokalet, men innså at 48 rasende og tyskerhatende tilskuere, to vettskremte ariske blondiner og to fotballidioter fra Norge ikke var noe naturlig blomstermarked, så han trakk seg skyndsomt tilbake.


England på vei ut på banen, fremdeles bare 10 personer i lokalet. Tyskere oppe til venstre.

Jeg skal ikke gjengi bannordene som fulgte Englands feilaktig avvblåste annetmål, heller ikke kommentarene om trener Capellos forsvarsopplegg, men fargerike var de. Med tanke på økningen i personlig aktivt vokabular burde jeg spandert øl på halve lokalet. Så NOE utbytte fikk jeg av Englands endelikt i VM.


Kampen begynner. Stappfullt lokale, norsk, forventningsfull blondine i sentrum.

For øvrig er hele Italia en eneste stor depressiv lidelse etter at de røyk ut av VM. Selv når jeg kondolerer og sier at jeg også er Gli Azzurri-fan, blir de helt stille. Men mye aggresjon skal ut. Her forleden ble jeg (ufrivillig) vitne til en regelrett KRANGEL mellom den personlige treneren på treningssenteret og et av medlemmene. – Mexico spilte mye bedre enn Argentina, slo treneren fast. – Den divaen Maradona kan du ha for meg – dessuten så du vel at Tevez’ mål var fuori gioco (offside)??? – Tull og tøys, Argentina blir verdensmestere, det kan vel enhver idiot se, sa mannen i shorts og singlet mens han svettet over vektene. – Argentina?? De kommer til å bli knust i neste kamp, bare vent, snerret treneren. – Men England ble snytt for et mål, hva slags dommere er det FIFA holder seg med? Nå hadde atleten fått blod på tann. – Du har jo ikke peiling! England hadde jo knapt en sjanse! Til og med Italia ville ha slått DEM, brølte han og hyttet med vektstangen. Treneren rygget tilbake, slo ut med armene og sa mistrøstig: - Hele dette VM’er kjøpt og betalt. Det kommer til å bli et skrekkelig mesterskap, akkurat som i 2002.

Avisene legger heller ikke fingrene mellom. Verre slakt av eget lag enn i La Repubblica dagen etter kampen mot Slovacchia har jeg aldri sett. ”Azzurri hjem i skam og tårer”, var tittelen som innledet 8 sider med brutal disseksjon av hver enkelt spillers prestasjoner, trenerens disposisjoner og det verste resultatet for Gli Azzurri noensinne. Kommentatoren trakk til og med den konklusjonen at Italias lag representerte hele nasjonen som land; mislykket, gammeldags, antikvarisk og reaksjonært.


Dommens dag: "Verste VM i hele vårt liv", "Skammens riddere fortjener fornærmelsene" etc.


– Stakkars Prandelli (den nye landslagstreneren) som må prøve å finne noe i ruinene å bygge videre på, var sluttsalven. På den annen side, ruiner er noe de har greie på i dette landet. Hard kost, men det skal sies, dårlige tapere er de ikke.

Det er ikke vi heller. Riktignok har djevelen stått i alle lag vi har holdt med (så langt, Sør-Afrika, Italia, England), men vi tar sjansen på Spania er unntaket som bekrefter regelen. Noen som har en spansk fotballtrøye å avse til finalen?

Foballkultur på italiensk

En av mange gleder ved å oppholde seg i utlandet under store fotballturneringer, er å ta del i hjemmepublikummets entusiasme. Altså bør man helst oppholde seg i en fotballnasjon med stolte tradisjoner og reelle vinnersjanser. Nå var ikke det grunnen til at vi forlot Sør-Afrika bare noen uker før VM, men historien har jo dessverre på grusomt vis demonstrert at reelle vinnersjanser hadde ikke hjemmelaget.


Før kampen mot Uruguay: Små forventninger, men med stort hjerte for Sør-Afrika

Store fotballnasjoner er det ikke så mange av, og siden Sør-Amerika har vært et lukket kontinent for meg (derfor er ikke Brasil, Argentina og Uruguay med på min liste), jeg avskyr Les Bleus og er ganske lunken til tysk fotball, gjenstår kun alle fotballags mor; Gli Azzurri. (Og kanskje Spania, som reservelag, hvis ulykken er ute og Italia blir slått ut.) Livets tilfeldigheter gjorde at jeg oppholdt meg i Italia i hele juli 1982, ankom den dagen Italia (relativt uventet) slo Brasil i kvartfinalen i VM og fikk oppleve gleden både etter seier i semifinale og finale. Slik ble min skjebne som Azzurri-fan beseglet, og jeg har ALLTID siden hatt mitt fotballhjerte i Italia.

I et land som Italia, hvor begrepet ”privatliv” ikke finnes (i nødsfall tyr lokalbefolkningen til ordet ”privacy”), glimrer de italienske hordene med sitt fravær på byens sentrale fotballpuber. Fotballkamper – i alle fall i de innledende rundene – ses tydeligvis sammen med familie og venner hjemme i stuen. Det finnes en enorm storskjerm i Borgheseparken, men 2 av 3 av Italias kamper har blitt spilt på dagtid, så de store horder er ikke der ennå, det må jo være mørkt for å se noe. Så i mellomtiden må vi andre gå på bar, med et tynnere utvalg av hjemmesupportere. Det eneste plusset er at man da også får gleden av å treffe andre nasjoners tilhengere og i detalj studere sed og skikk i seier som i tap.


Ok, så var det en billig straffe til Italia, men SETT DEN I MÅL!

I tidligere mesterskap har vi erfart at engelskmenn alltid er muntre og joviale, men engstelige, og ganske defaitistiske når de skjønner at det nok en gang bærer mot en straffesparkkonkurranse de kommer til å tape. Tyskere opptrer ofte i små grupper av tause menn med ryggsekk og stort ølinntak og nederlendere (2 meter høye enslige svaler i orange) er særdeles lavmælte, men med et lite, forløsende skrik hvis Olanda scorer.

Så har vi amerikanerne. Roma er stappfull av amerikanere i grupper, og ettersom Stati Uniti gjør det ganske bra i VM, skulle man trodd at fansen hadde utviklet en viss supporterkultur. Men neida. De fleste amerikanerne er kronisk uinteressert, men kampene skal de se. Ufattelig nok presterer enkelte til og med å SOVNE foran skjermen. Men det er langt å foretrekke fremfor vår opplevelse under Italias første kamp, der vi som følge av bordbestilling på pub var blitt plassert i et rom fullt av 20-årige amerikanske jenter i blå hjemmelagstrøye. Påkledningen lovet jo godt for kvelden, trodde vi – men idet kampen ble blåst i gang snudde de seg demonstrativt bort fra skjermen og satte i gang med en CHIACCHIERE (skravling) som overdøvet selv de italienske Davy Wathne’ne som kommenterte kampen. Både vi og en liten gruppe italienere skygget banen i pausen. Pubinnehaveren var fortvilet og forsikret oss om at hun ikke kom til å gjøre samme feil en gang til. Ganske riktig, på neste kamp var alle utlendinger trygt forvist nedenunder, mens bare REELLE hjemmelagssupportere, dvs. italierne – og altså to nordmenn som var funnet verdige – fikk plass ovenpå, i det aller helligste. - Last time was a disastro – but today I ave’ control, sa innehaveren.


Amerikanske supportere på kunstkafeen. Så kjedelig var kampen tross alt ikke.

Imidlertid har jeg fått et nytt lag å holde med – utelukkende på grunn av lagets supportere! Kampen Giappone - Olanda (bruk språkfantasien!) ble sett i Siena på en pub smekk full av japanere (med et par 2 meter orange unntak). Det ble en minneverdig forestilling ledet av en japaner med vuvuzela som med stor innlevelse kommenterte alt som skjedde på banen – på japansk, selvfølgelig. Særlig hadde han lagt sin elsk på stjernespilleren, den blonde (!) hr. Honda. Ikke siden slaget om Pearl Harbor har så entusiastiske japanske brøl vært registrert på den vestlige halvkule. Da kampen nærmet seg slutten, tok han sats og avleverte følgende kraftsalve som i ren Bjørge Lillelien-stil satte prestasjonen inn i en mer helhetlig ramme: ”Nissan…Toyota… HONDA!!!!”. Hva vi ville fått hørt om de faktisk ikke hadde tapt må vi bare fantasere om. Men med slik ekte entusiasme er vi kommet i kvaler og kan nå komme til å heie på Japan mot Danimarca.


Bildet burde hatt lyd! Nippons sønner ga alt, i alle fall på fotballpuben!

Men tilbake til hjemmelaget. Det er tross alt mange mennesker i dette landet og noen av dem ser jo kampene ute. Italienere tar fotball dødsens alvorlig, og har blikket stivt festet på skjermen under hele kampen. Her leker man ikke butikk! På skolen har jeg lært at damer ikke skjønner seg på fotball og derfor bør nektes adgang til kampene, men at de til nød kan tåles hvis de holder kjeft. Akkurat her i landet, hvor skravlingen til tider når uante høyder er jeg tilbøyelig til å være enig – men det er utrolig hvor disiplinert de italienske damene er på pub. Og de mest innbitte og entusiastiske tilhengerne er damer. Riktignok har mesterskapet startet dårlig med to uavgjorte kamper mot Paraguay og Nuova Zelanda, men dette er helt vanlig, sier folk. Det er først når de asurblå får skikkelig motstand, at de strekker seg og begynner å spille god fotball (som om ikke jeg visste det). I forrige VM var vi vitne til at Italia slo ut Tyskland i semifinalen sammen med 30.000 av våre beste italienske venner, og det er slike opplevelser vi vil ha flere av. Derfor er det flere enn meg av utlendingene i Roma som helst ser Italia videre. Ja, faktisk var det en reportasje på nyhetssendingene om at nest etter Brasil er Italia det laget som har flest tilhengere fra ”nøytrale” land.

Italienerne heier riktignok ikke bare på eget lag. De heier minst like mye på Frankrikes (skiftende) motstandere. Jubelen ville ingen enda ta da Mexico slo Les Bleus sønder og sammen i forrige uke, og da de fallerte storhetene ble knust også av Sør-Afrika var det nesten ikke viktig lenger hvordan Italia kom til å gjøre det videre.


Italiensk glede etter scoring mot New Zealand. Mindre entusiasme ved kampslutt.

På vår lokale kunstkafé viser de alle kampene. Til enkelte av de ansattes fortvilelse og andres glede. Sjefen (i egne øyne, i alle fall) er svært interessert og kunne gi oss en leksjon i ”objektiv” forståelse av lagene i VM. Det hele vil dreie seg om 4 lag; Brasil, Argentina, Tyskland og Italia. Og dette er uttrykt på et tidspunkt der det var mer enn uklart om både Tyskland og Italia i det hele tatt ville gå videre fra gruppespillet! Videre ble vi forklart at noen nasjoner var med bare for å ødelegge, som Nord-Korea og New Zealand (som jo allerede hadde ødelagt en god del for Italia). Frankrike var gode en kort periode pga Platini og senere Zidane, så de kunne vi glemme for all fremtid, mens Spania var bare ute etter å ta seg flott ut og slikt kan jo ingen glede seg over. - Barcelona er jo beviset på hvor ille det kan gå, sa han i fullt alvor.

Så tilbake står Italia, og deres støtter i hjemlandet – som heller ikke denne gangen har noen tro på dem, inntil de tar seg til semifinaler og finaler. Da viser det seg at folk flest EGENTLIG har trodd på Gli Azzuri hele tiden. Og, som en usedvanlig klarsynt italiener sa det; - vi er alltid heldige og møter de aller beste lagene først i semifinalen. Så da er det bare å glede seg til Italia i finalen!

Men først må Slovacchia slås av Gli Azzurri. FORZA!

Om integrering på italiensk, gjestfrihet og middelhavsk rytme

Som besøkende og korttidsinnbyggere opplever vi stor forskjell på om man oppfattes av lokale som kun på gjennomreise eller om man ses på som noen som vil leve som dem, og verdsette deres levemåte, tradisjoner og kulturuttrykk. Det innebærer at man må leve i og oppleve hverdagen. Et eksempel er mitt første besøk hos en frisør i Roma. Det var med skrekk jeg satte meg ned og desperat forsøkte å forklare hva jeg ønsket - på tegnspråk ispedd noe jeg selv mente var italiensk. Mannen var åpenbart profesjonell og nikket ofte, og gjorde deretter det han selv mente var nødvendig uansett. Så nå har jeg kortere hår, om enn i en annen stil enn jeg er vant til fra før. Men viktigst; jeg er nå ikke turist lenger i deres øyne. Man hilser når jeg går forbi - og siden frisøren ligger 10 meter unna porten til bygningen vår, skjer det ofte. Om man også ler av meg, vites ikke. De er for høflige til å vise slikt.

Frisøren har samme navn som gaten vi bor i. Det er det eneste jeg forstod.
Bilder av offeret vises ikke før tiden har leget alle sår.

Vi må også bekjenne at vi har bedratt Roma. Men bare for to dager, i form av et rituelt gjensynbesøk med Liv Beates "hjemby" i Toscana, altså Siena. Og la det sies med en gang; det Roma har i antikk storhet, metropoluttrykk og intensitet, tar Siena igjen gjennom vakker middelalderarkitektur, rolig småbyliv og ikke minst et fantastisk kjøkken. Og små hull i veggen der man kan slå seg ned på et av de tre bordene og ta et glass vin og en liten smårett. Og det er akkurat det vi ville gjøre.

Stengt kl 23, stod det på skiltet. Og da det var nærmere midnatt trodde vi som lovlydige nordmenn det var for sent for servering av et siste glass for kvelden. Men det var fremdeles 8-10 personer i lokalet, så vi prøvde oss likevel. Italienerne er jo pragmatiske på det meste, så ett, liiite glass ville da måtte være mulig. Og ja da, det var mulig - men bare i døråpningen, i god avstand fra den underlige forsamlingen som hadde klemt seg sammen rundt et par små bord inne i det lille lokalet. Med eieren selv som festdeltaker, og da på alle tenkelige måter. Det ble sunget på spansk fant vi ut, og forstod at de 3 damene til stede var spanske, mens mennene var italienske - alle godt voksne og vel så det.

Plutselig bys det opp til dans. Først to spanjolinner i en ustø flamenco. Deretter inntok et umake par dansegulvet i tango, med mannen et hode kortere enn sin spanske dansepartner. Fra disken til toalettet er det maks tre meter, men det var ingen hindring. Til ildfull spansk musikk og etter hvert med rose i munnen, ble kvinnen ført håndfast gjennom det hele. Som entusiastiske tilskuere ble vi da identifisert av en av gjestene som verdige til å tre lenger inn i lokalet. Emilio fra Livorno bød oss inn i den innerste sfære og bød på både vin og seg selv. Til stede ellers var kjøkkensjefen på en av de bedre naborestaurantene, innehaveren (og danseløve), samt Fabio - en rolig og sympatisk napolitaner. Og altså tre voksne spanske damer.


Forestillingen er i gang, men det er ennå tidllig. Senere var fotografering ikke tilrådelig

Emilio ble over seg av glede ved å møte ”Enrico fra Norge”. Hans beste venn, som nylig var død, hadde hett nettopp det. - Dette er skjebnen, erklærte han. Og ga meg en av etter hvert mange bjørnklemmer. - Jeg liker å ta på folk, forsatte han. Meget galant og forsiktig i forhold til Liv Beate, mer maskulin tøffhet med meg. Emilio er ikke liten og over 65 år. Han mistet sin far da han var 16 måneder, fortalte han, i krigen mot Albania. "That's life", sa han. Et uttrykk som ble brukt om det meste. - Man kan ikke beskytte seg mot livet, Enrico! Vi var allerede fortrollige venner. På dette tidspunktet var dørene lukket og gardinene trukket for. Stengt for nye besøkende med andre ord. - Mer vin, ble det ropt til baren!

Liv Beate var langt inne i en samtale med Fabio - på italiensk, så jeg har bare hennes ord for dette - om hvordan bildet av Napoli ble negativt påvirket av Comorramafiaen og skriveriene rundt dette. Fabio likte dårlig at man ikke fikk vite like mye om de gode sidene av Napoli. Innehaveren konsentrerte seg fremdeles mest om sine spanske gjester. Likevel, mer vin kom på bordet. Klart bedre kvalitet denne gang, nå som vi var blitt så godt som familie.
Kjøkkensjefen var sliten etter en lang dag på jobben, men fullt til stede for det. Ikke den tykke, godslige italienske kokken vi kjenner fra Disneyfilmer og pizzareklamer, men en relativt liten, tynn mann. - Coocking is a passion for me, sa han. Men det var umulig for ham å si hva som var mest å anbefale på menyen hans. - Dere må bare komme og prøve, alt jeg tilbyr er spesialiteter, lo han i fullt alvor. Vi lovte å komme neste dag.
Nå var forbrødringen/forsøstringen kommet på et nivå der det var på tide at champagne ble tilført selskapet. Og Emilios sterke favntak kom igjen i aksjon, denne gang fulgt av kyss på begge kinnene til både Liv Beate og meg.
- It's the destiny – il destino - Enrico my friend! My brother. It's life!!!

Med tanke på at stedet skulle ha stengt kl 23, og absolutt ingen ting tydet på et snarlig oppbrudd, fant vi det tryggest å ikke strekke gjestfriheten for langt og forlot det hele rundt to-tiden. Dermed gikk vi glipp av hva som da ville følge, men ville også nå hjem med kun små skrammer fra Emilios generøse favntak. Med påfølgende farvelscener som om vi skulle reise til verdens ende og aldri komme tilbake. Et kort, men skjellsettende møte med en gjestfrihet, levemåte og omgangsform vi mer eller mindre bare har sett på film. Men historien er ikke slutt med det.

Formiddagen etter gikk vi forbi kjøkkensjefens restaurant, for å se på stedet. Og der var han. Sliten og trøtt. - Jeg forlot baren i morges for å få et par timer søvn før vi skulle åpne, fortalte han. Og fortsatte; - The Spanish laidies never left, they are crazy! Han forklarte at i Milano spiste man middag ca kl 19, i Siena kl 20 og lenger sør kl 21. I Spania har man på dette tidspunktet knapt åpnet dørene for kvelden! En lekse vi selv lærte i Spania for mange år siden. Så når festen faktisk var over vites altså ikke, men det hele så uansett ut til å ha endt med 3-2 til Spania. Italienerne utslått på hjemmebane, altså!

For skams skyld synes vi at vi måtte bekrefte middagsbestillingen fra natten før. - Selvfølgelig, sa kjøkkensjefen, - jeg reserverte bord med en gang jeg kom hit i morges!
Og maten skulle vise seg å være akkurat så bra som han hadde lovet, og han fant til og med frem en 10 år gammel vin han bare hadde bare en igjen av. - Special price! Billig var den ikke, men tross alt ikke mer enn den billigste du finner på menyen i Norge ville kostet oss. Man tar vare på sine gjester i Italia, og da særlig de som er blitt flyktige venner en sen natt i juni.
Og jeg føler nesten litt savn etter Emilios fysiske måte å vise inkludering og gjestfrihet på. Emilio, min nye italienske venn og bror - om enn bare for noen små nattetimer!
Thats life - på italiensk.


Sienas rådhus og åsted for det berømte hesteløpet i juli og august. En by å anbefale
av alle grunner. Ikke minst møte med mennesker og vakre renessansbygninger.

Taxisjåfører i den evige by

Jeg har tatt mye taxi i Roma, både nå og tidligere. Bare de første 3 ukene her har jeg - mest pga jobb - tatt taxi over 30-40 ganger. Så jeg kan ikke i det følgende anklages for å skrive uten belegg.

Så til saken. Taxisjåførene her kan grovt deles inn i to grupper; 1) de vennlige og 2) de fra svært til bare litt uvennlige. Den første gruppen består hittil av to, maksimalt fire personer i utvalget. Den oppmerksomme leser vil da forstå at man må verdsette de gangene man treffer på en representant for den første kategorien. Begge gruppene har imidlertid noen fellestrekk, som vi skal komme tilbake til. Frodig språkbruk er ett av dem, selv for en som ikke forstår hva de sier, men likevel har opplevd det hele fra tilhører- og tilskuerplass, som ren poesi.

Men først om de vennlige. I likhet med sine sure/stille/sinte kolleger kan de som regel ikke annet språk enn sitt eget. Men de bruker det på en helt spesiell måte, som jeg mener kan danne skole globalt. Jeg skal gi en kort innføring. Etter å ha konstatert at passasjeren ikke skjønner et dugg av hva du sier, må man ikke endre tema eller flette inn ord som muligens kan forstås. Nei, den vennlige sjåfør skal da se oftere i speilet (for til enhver tid sikre at man følger med og bidrar til den gode stemningen) og snakke høyere og - kanskje viktigst - saaaktere, men med overklar diksjon og samtidig poengtere klart de viktigste ordene. Desto større forvirring som hersker i baksetet, jo høyere, saktere og tydeligere må man snakke. Og spørsmål stilles gjerne, da er det bare å smile og nikke fra baksetet og håpe man ikke har kjøpt bruktbilen hans eller er på vei inn i bigamiets verden. Han kan jo ha en datter. Eller sønn, for alt jeg vet! Og glem å prøve å stotre frem et "no parla italiano" eller lignende. Det blir enten overhørt, ikke forstått, eller opplevd å ødelegge den gode stemningen. Da kan sjåføren risikere å forflytte seg ut av gruppen hyggelig over til den mer ubehagelige kategorien sur/sint etc. Nei, turen blir hyggeligere for alle hvis man spiller med, og man får samtidig oppleve det ekte Roma og den sosiale gleden av samvær som følger med. At jeg ikke har skjønt en døyt har ingen betydning.

Gruppe 2 av sjåfører er vanskeligere å få taket på. Noen opptrer tilsynelatende som de er i gruppe 1, men kan snu brått hvis noe går dem i mot - som f eks trafikken dit du skal. Da begynner banningen og anklagende blikk i speilet overfor den som har brakt dem inn i den vanskelige situasjonen – passasjeren, altså meg.

I det hele tatt har gruppe 2 i alle fall en ting til felles, de vil åpenbart helst ha en jobb der de er alene - på veien og i bilen. Det må ha kommet som et slag i ansiktet for dem alle den første dagen på jobben da de ble konfrontert med vrange passasjerer som både skulle hit og dit, for ikke snakke om alle idiotene som var ute på veien i samme ærend.

Men gruppe 2 er mer mangfoldig enn som så. Den omfatter også de stille - og da mener jeg som i graven. Ikke tegn til at de har registrert at du er til stede før vi er fremme og de skal ha betalt. En digresjon der, forresten, halvparten av sjåførene har kvitteringsblokker med reklame for strippeklubber. Dette er potensielt problematisk! Jeg ser bl. a. lite frem til å presentere nær 20 kvitteringer til min revisor - 2 om dagen - som ser ut som 9 euro inngangsbillett til den lokale go-go baren (nesten alle turene mine har av en aller annen grunn endt med 9 Euro).
Nok om det, vi er ikke ferdig med gruppe 2 riktig ennå. De sinte er ikke beskrevet tilstrekkelig. Hvorfor de er sinte vet jeg ikke, men sinte er de. Inntrykket er at jeg og trafikken er problemet (ref sammensmeltningen av disse årsaksforholdene, beskrevet over), men jeg vet jo ikke sikkert for jeg forstår jo ikke hva de sier. I motsetning til de snille, som jeg altså heller ikke forstår, henvender ikke de sinte seg til meg, men snerrer ting ut i intet. Alle er idioter. Så mye forstår jeg. Og inntrykket er altså at premieidioten og årsaken til det hele sitter i baksetet i nettopp deres bil.

For å sluttføre observasjonene av de uvennlige sjåførene, så har de heller aldri air conditionen på uansett hvor varmt det er (dette kan kanskje forklare noe av adferden), og er aldri fornøyd med tipsen. Og det til tross for at de selv har fastsatt den ved aldri å gi igjen det passasjeren faktisk har til gode. Men, man krangler ikke med taxisjåfører i Roma, livet er for kort til det. Og gjør man det med de sinte er inntrykket mitt at livet fort kan bli kortere enn strengt nødvendig.
De sure behandler vi kun kort, enhver som har tatt taxi i Oslo vil forstå hva jeg snakker om: alt er vondt og vanskelig, og livet har ikke gitt dem som fortjent. Mon det!

Så avslutningsvis litt om det som knytter de to sjåførsegmentene sammen; de språklige formuleringene. Jeg forstår som sagt ikke mye, men meningen trer til tider likevel usedvanlig klart frem. Foruten de primitive og folkelige betegnelsene på mannlige og kvinnelige genitalier har vi de som språklig har evolvert til et nytt nivå av skjellsord. Med medfølgende fakter. Og hvilke fakter! Her er det mye å lære! Det gjelder bare å sitte i ro i trygg avstand fra hender som slår i rattet og denger opp alt fra bakspeilet (men går klar av det alltid tilstedeværende krusifikset som henger der), til hva passasjersetet foran måtte flyte over av. De snille inkluderer meg i sin bannskap, vi er jo som man har forstått å regne som allierte i denne jammerdal. De sinte henvender seg til alt og alle, her er alliansen oppfattet slik at alle vi andre har alliert oss mot sjåføren! Men for en poesi det kan bli ut av dette. Min foreløpige favoritt er sjåføren (klassifisert som "sint") som opplevde det uhørte i at noen benyttet seg av sin forkjørsrett, og brølte til den 80-årige mannen: "Il Principe de la Notte", noe jeg tror betyr "Mørkets Fyrste". Og deretter en tirade jeg tror nordisk råds litteraturjury ville innstilt til pallplass.

Nå er det sånn at de som faktisk forstår språket også kan få andre erfaringer enn vi som ikke kan det. I alle fall forsikrer Liv Beate meg om at hun mye oftere enn meg treffer på taxisjåfører i den første kategorien, de vennlige. Og her finnes det tydeligvis et vell av undergrupper reservert for de med språkkunnskaper; bl. a. de sjarmerende, de morsomme, de som kan veien og de med betydelig kulturinnsikt. I tillegg en ganske spesiell undergruppe bestående av en som mener at blå skandinaviske øyne er veldig vakre. Muligens kan denne undergruppen for enkelhets skyld slås sammen med en av de første undergruppene nevnt overfor.

Så uansett hva man opplever, kjedelig er det ikke å ta taxi i Roma! Når det er din tur; god fornøyelse, det viktigste er ikke å komme frem til rett sted, men å delta!

Klokkene ringer for oss

Midt i sentrum av Roma, et steinkast fra Piazza Navona, 5 minutter fra Tiberen og like nord for Campo dei Fiori ligger det en liten inneklemt murbygning med en terrasse full av fargerike blomster. Det hele ligger usjenert til øverst i en trapp bak en port i et smug, og det hender ofte at folk står utenfor porten og peker opp mot terrassen med alle plantene som ser ut som de vokser rett opp av muren. Utrolig nok; her bor vi!


Her er det godt å være. En liten oase midt i 1000-årig tettbebyggelse.

Huset sies å være tusen år gammelt, men i Roma er ingenting sikkert. Det vi vet er at det var det tidligere kapellet til familien Orsini, en adelsfamilie som gjennom historien har levert ikke mindre enn 3 paver til den katolske kirke (den mest kjente er Niccolo III, som bygde viadukten mellom Castel St. Angelo og Peterskirken i 1277, den hvor paven kunne snike seg ubemerket hjem etter en travel dag på jobben). Niccolo III het Giovanni Gaetano Orsini før han ble Guds representant på jorden. Og han holdt altså kontakt med sjefen fra hjemmekontoret der vi bor. Taket i stuen er 4-5 meter høyt, på steinveggen finnes det rester av fresker fra 1400-tallet, og fra terrassen ser vi opp på det gamle kirketårnet, som gjennom århundrene har fått gress og duereir på toppen (mer om det voldsomme fuglelivet i Roma i et senere innlegg!!) selv om klokkene er borte. Vi bor altså i en fraflyttet kirke!


Kirketårnet er der, klokkene er borte. Helt OK for oss, det er over 1000 kirker med klokker i Roma.

Gaten vi bor i heter Via della vetrina (Glassvindugaten), og er en sidegate til Via dei Coronari, som går fra Piazza Navona til elven. Dette er et område hvor mange kunstnere og håndverkere har holdt til, her lå Michelangelos første hus i Roma, Rafaels kjæreste bodde rett borti gaten, og gaten er fremdeles full av skomakere, møbelsnekkere, gallerier og souvenirbutikker i skjønn forening. Bydelen vår heter Ponte (bro) og er en av de 14 eldste bydelene innenfor Romas gamle bymur. Respekt!

Etter drøyt to uker føles det nesten som om vi har bodd her i årevis. Vi er for lengst på hils med deler av lokalbefolkningen, særlig (det må innrømmes) med ansatte på nærliggende restauranter, puber og kaffebarer, men også (heldigvis) med mannen i aviskiosken og sjefen på treningssenteret på hjørnet.

Det tok oss nøyaktig to dager å bli fastboende og begynne å irritere oss over alle turistene som vaser rundt midt i gaten uten mål og mening og sperrer veien for oss som er ute i viktig ærend (på vei til skole, jobb, butikk eller kaffebar) og dermed har behov for å forflytte oss raskt. Fascinerende å se hva handleposer med kolonialvarer gjør med lokalbefolkningens holdning til deg, du blir tatt seriøst, det gir deg moralske rettigheter som romer og holder tiggere, lirekassespillere og blomsterselgere unna.

Det er nesten slik at man begynner å leke med tanken på å bosette seg her permanent, og vi har allerede funnet løsningen på hvordan man kan bo smått (vel, vi har nå 100 m2, så for vår del er det er vel strengt tatt minst på høyde med hjemme) og relativt billig, men likevel ha plass til masse ting. For travle romere er kreativiteten stor. Forrige gang jeg var innom treningssenteret og spurte om nøkkel til garderobeskapet, slo innehaveren beklagende ut med armene og sa at alle skapene var opptatt.
– Opptatt? Hvordan kan 54 skap være opptatt? Det er jo ikke et menneske her! – sa jeg. Den tyggegummityggende (og mer enn lett arrogante) innehaveren trakk på skuldrene og gjorde en grimase som klart og tydelig signaliserte ”hvordan-i-all-verden-kan-jeg-vite-det?”. Da jeg kom inn i damegarderoben skjønte jeg tegningen. Toalettmapper (PRADA), hettegensere, blonde-bh’er, høyhælte sko med ankelremmer med glitrende stener, kosmetikkofferter, kort sagt; damestæsj så langt øyet kunne se. Og 54 skap med bulende dører. Det er rett og slett sånn at damene i Roma kjøper seg medlemskap i et treningsstudio FOR Å FÅ SKAPPLASS! når de har vokst ut av klesskapet hjemme og samboeren/mannen har begynt å knurre. Strålende forretningsidé; penger å tjene og atskillig mer hjemmekoselig enn å leie lager!

Og når vi ikke svetter på treningssenteret prøver vi å opprettholde den sør-afrikanske tradisjonen med power walks (”passi de forza”!) langs elven eller kveldsturer i nabolaget. Og hvilket nabolag! Den faste ruten går rundt Castel St. Angelo og videre inn i området mellom festningen og Peterskirken, og avsluttes gjerne med en espresso på hjørnet, midt inne i mylderet av brosteinsbelagte smug. Bortsett fra en og annen joggende turist med tomme glassøyne (det er varmt!) er vi imidlertid – i motsetning til i Afrika – helt alene med vår tradisjon her.


Kveldstur i nabolaget. Det er tross alt noe annet enn Alexander Kiellands plass

Om 5 dager starter fotball-VM, og vi er mer enn 100 % forberedt. I motsetning til det italienske landslaget, som har spilt to vennskapskamper denne uken og tapt 1-2 mot Mexico og spilt uavgjort 1-1 mot Sveits. (Sør-Arika vinner jo samtidig sine kamper; er de for tidlig i form?!). Aviskommentarene spenner fra totalslakt av Lippis menn til lakoniske uttalelser om at italienerne tradisjonelt sett ikke pleier å gi jernet i vennskapskamper. (Nei, i så fall ville prognosene for sluttspilldeltakelse sett særdeles dårlige ut!).

Men VI er forberedt; både den sør-afrikanske og den italienske fotballtrøya er vasket og strøket, vi har eglet oss inn på den irske nærpuben som viser samtlige kamper (men hvor man må finnes verdig til å bestille bord til de mest populære kampene), kartlagt en håndfull Plan B-steder hvis irene svikter, og gått til innkjøp av 10 meter kabel slik at TV’n kan flyttes ut på terrassen under ettermiddagskampene. Mannen i kabelbutikken (de har slikt her. Kabel måles opp og klargjøres. Ikkeno’ ferdiglagd dritt fra IKEA her, nei!) lo høyt og blunket til Henrik da jeg sa at kjøpet gjaldt VM, men la ansiktet i alvorlige folder og nikket anerkjennende da han skjønte at vi var to om fotballinteressen i familien. Derimot hevet han øyenbynene og ristet mistrøstig på hodet da jeg sa at jeg var Gli Azzurri-fan. Folk flest tror ikke på Italia i år. RAI driver og varmer opp med ulike fotballshow, her forleden kunne jeg og andre blodfans meske oss med 3 timers VM-historie og se igjen Franco Baresi (som bommet på straffe mot Brasil i finalen i 1994) og Marco Tardellis utenomjordiske feiring av målet sitt i finalen i 1982. I tillegg vises hele kamper fra Gli Azzurris heroiske VM-historie, bl.a. finalen fra 1982 (3-1 mot Vest-Tyskland) og semifinalen fra 2006 (2-0 mot Tyskland). Nå ser jeg fram til semifinalen fra 1970 (2-1 mot Vest-Tyskland), som iflg Italias Arne Scheie og alle som skjønner seg på fotball er tidenes beste italienske fotballkamp. Henrik mener det ikke sier mye. Ham om det.

Men Italia er ikke bare fotball. Det som opptar folk nesten like mye er den økonomiske krisen (la crisi) og Berlusconi-regjeringens grep for å spare 24 milliarder før 2013 (la manovra). Bl.a. skal alle offentlige lønninger fryses i 3 år, og protestmarsjene er allerede i gang. På den annen side har myndighetene opprettet en egen webside for å redegjøre for de til enhver tid pågående streiker, så livet for de fleste av oss går upåvirket videre.

En liten kuriositet til slutt: jeg har lest italienske aviser i 17 dager, men ikke sett en eneste nyhet fra Norge. Inntil i forgårs. Og nyheten dreide seg ikke om norsk fredsarbeid, likestilling, pappapermisjon eller miljøsatsing, (og heller ikke Melodi Grand Prix, som italienerne glatt overså og forbigikk i fullstendig stillhet) men om Motorpsycho! Torsdag kveld hadde ”det norske psykedeliske rockebandet” konsert i byen, og omtalen ble ledsaget av et bilde av Hans Magnus Ryan. Trondheim ruler! Da er det godt å vite at en liten koloni nordmenn holder fortet i en forlatt kirke fra tiden før vi i det hele tatt ble tatt opp i det gode kristne selskap. Kjør debatt!


Veien opp fra smuget vårt i kveldsmørke. Vår hemmelige hage i Roma!