Om integrering på italiensk, gjestfrihet og middelhavsk rytme

Som besøkende og korttidsinnbyggere opplever vi stor forskjell på om man oppfattes av lokale som kun på gjennomreise eller om man ses på som noen som vil leve som dem, og verdsette deres levemåte, tradisjoner og kulturuttrykk. Det innebærer at man må leve i og oppleve hverdagen. Et eksempel er mitt første besøk hos en frisør i Roma. Det var med skrekk jeg satte meg ned og desperat forsøkte å forklare hva jeg ønsket - på tegnspråk ispedd noe jeg selv mente var italiensk. Mannen var åpenbart profesjonell og nikket ofte, og gjorde deretter det han selv mente var nødvendig uansett. Så nå har jeg kortere hår, om enn i en annen stil enn jeg er vant til fra før. Men viktigst; jeg er nå ikke turist lenger i deres øyne. Man hilser når jeg går forbi - og siden frisøren ligger 10 meter unna porten til bygningen vår, skjer det ofte. Om man også ler av meg, vites ikke. De er for høflige til å vise slikt.

Frisøren har samme navn som gaten vi bor i. Det er det eneste jeg forstod.
Bilder av offeret vises ikke før tiden har leget alle sår.

Vi må også bekjenne at vi har bedratt Roma. Men bare for to dager, i form av et rituelt gjensynbesøk med Liv Beates "hjemby" i Toscana, altså Siena. Og la det sies med en gang; det Roma har i antikk storhet, metropoluttrykk og intensitet, tar Siena igjen gjennom vakker middelalderarkitektur, rolig småbyliv og ikke minst et fantastisk kjøkken. Og små hull i veggen der man kan slå seg ned på et av de tre bordene og ta et glass vin og en liten smårett. Og det er akkurat det vi ville gjøre.

Stengt kl 23, stod det på skiltet. Og da det var nærmere midnatt trodde vi som lovlydige nordmenn det var for sent for servering av et siste glass for kvelden. Men det var fremdeles 8-10 personer i lokalet, så vi prøvde oss likevel. Italienerne er jo pragmatiske på det meste, så ett, liiite glass ville da måtte være mulig. Og ja da, det var mulig - men bare i døråpningen, i god avstand fra den underlige forsamlingen som hadde klemt seg sammen rundt et par små bord inne i det lille lokalet. Med eieren selv som festdeltaker, og da på alle tenkelige måter. Det ble sunget på spansk fant vi ut, og forstod at de 3 damene til stede var spanske, mens mennene var italienske - alle godt voksne og vel så det.

Plutselig bys det opp til dans. Først to spanjolinner i en ustø flamenco. Deretter inntok et umake par dansegulvet i tango, med mannen et hode kortere enn sin spanske dansepartner. Fra disken til toalettet er det maks tre meter, men det var ingen hindring. Til ildfull spansk musikk og etter hvert med rose i munnen, ble kvinnen ført håndfast gjennom det hele. Som entusiastiske tilskuere ble vi da identifisert av en av gjestene som verdige til å tre lenger inn i lokalet. Emilio fra Livorno bød oss inn i den innerste sfære og bød på både vin og seg selv. Til stede ellers var kjøkkensjefen på en av de bedre naborestaurantene, innehaveren (og danseløve), samt Fabio - en rolig og sympatisk napolitaner. Og altså tre voksne spanske damer.


Forestillingen er i gang, men det er ennå tidllig. Senere var fotografering ikke tilrådelig

Emilio ble over seg av glede ved å møte ”Enrico fra Norge”. Hans beste venn, som nylig var død, hadde hett nettopp det. - Dette er skjebnen, erklærte han. Og ga meg en av etter hvert mange bjørnklemmer. - Jeg liker å ta på folk, forsatte han. Meget galant og forsiktig i forhold til Liv Beate, mer maskulin tøffhet med meg. Emilio er ikke liten og over 65 år. Han mistet sin far da han var 16 måneder, fortalte han, i krigen mot Albania. "That's life", sa han. Et uttrykk som ble brukt om det meste. - Man kan ikke beskytte seg mot livet, Enrico! Vi var allerede fortrollige venner. På dette tidspunktet var dørene lukket og gardinene trukket for. Stengt for nye besøkende med andre ord. - Mer vin, ble det ropt til baren!

Liv Beate var langt inne i en samtale med Fabio - på italiensk, så jeg har bare hennes ord for dette - om hvordan bildet av Napoli ble negativt påvirket av Comorramafiaen og skriveriene rundt dette. Fabio likte dårlig at man ikke fikk vite like mye om de gode sidene av Napoli. Innehaveren konsentrerte seg fremdeles mest om sine spanske gjester. Likevel, mer vin kom på bordet. Klart bedre kvalitet denne gang, nå som vi var blitt så godt som familie.
Kjøkkensjefen var sliten etter en lang dag på jobben, men fullt til stede for det. Ikke den tykke, godslige italienske kokken vi kjenner fra Disneyfilmer og pizzareklamer, men en relativt liten, tynn mann. - Coocking is a passion for me, sa han. Men det var umulig for ham å si hva som var mest å anbefale på menyen hans. - Dere må bare komme og prøve, alt jeg tilbyr er spesialiteter, lo han i fullt alvor. Vi lovte å komme neste dag.
Nå var forbrødringen/forsøstringen kommet på et nivå der det var på tide at champagne ble tilført selskapet. Og Emilios sterke favntak kom igjen i aksjon, denne gang fulgt av kyss på begge kinnene til både Liv Beate og meg.
- It's the destiny – il destino - Enrico my friend! My brother. It's life!!!

Med tanke på at stedet skulle ha stengt kl 23, og absolutt ingen ting tydet på et snarlig oppbrudd, fant vi det tryggest å ikke strekke gjestfriheten for langt og forlot det hele rundt to-tiden. Dermed gikk vi glipp av hva som da ville følge, men ville også nå hjem med kun små skrammer fra Emilios generøse favntak. Med påfølgende farvelscener som om vi skulle reise til verdens ende og aldri komme tilbake. Et kort, men skjellsettende møte med en gjestfrihet, levemåte og omgangsform vi mer eller mindre bare har sett på film. Men historien er ikke slutt med det.

Formiddagen etter gikk vi forbi kjøkkensjefens restaurant, for å se på stedet. Og der var han. Sliten og trøtt. - Jeg forlot baren i morges for å få et par timer søvn før vi skulle åpne, fortalte han. Og fortsatte; - The Spanish laidies never left, they are crazy! Han forklarte at i Milano spiste man middag ca kl 19, i Siena kl 20 og lenger sør kl 21. I Spania har man på dette tidspunktet knapt åpnet dørene for kvelden! En lekse vi selv lærte i Spania for mange år siden. Så når festen faktisk var over vites altså ikke, men det hele så uansett ut til å ha endt med 3-2 til Spania. Italienerne utslått på hjemmebane, altså!

For skams skyld synes vi at vi måtte bekrefte middagsbestillingen fra natten før. - Selvfølgelig, sa kjøkkensjefen, - jeg reserverte bord med en gang jeg kom hit i morges!
Og maten skulle vise seg å være akkurat så bra som han hadde lovet, og han fant til og med frem en 10 år gammel vin han bare hadde bare en igjen av. - Special price! Billig var den ikke, men tross alt ikke mer enn den billigste du finner på menyen i Norge ville kostet oss. Man tar vare på sine gjester i Italia, og da særlig de som er blitt flyktige venner en sen natt i juni.
Og jeg føler nesten litt savn etter Emilios fysiske måte å vise inkludering og gjestfrihet på. Emilio, min nye italienske venn og bror - om enn bare for noen små nattetimer!
Thats life - på italiensk.


Sienas rådhus og åsted for det berømte hesteløpet i juli og august. En by å anbefale
av alle grunner. Ikke minst møte med mennesker og vakre renessansbygninger.