Foballkultur på italiensk

En av mange gleder ved å oppholde seg i utlandet under store fotballturneringer, er å ta del i hjemmepublikummets entusiasme. Altså bør man helst oppholde seg i en fotballnasjon med stolte tradisjoner og reelle vinnersjanser. Nå var ikke det grunnen til at vi forlot Sør-Afrika bare noen uker før VM, men historien har jo dessverre på grusomt vis demonstrert at reelle vinnersjanser hadde ikke hjemmelaget.


Før kampen mot Uruguay: Små forventninger, men med stort hjerte for Sør-Afrika

Store fotballnasjoner er det ikke så mange av, og siden Sør-Amerika har vært et lukket kontinent for meg (derfor er ikke Brasil, Argentina og Uruguay med på min liste), jeg avskyr Les Bleus og er ganske lunken til tysk fotball, gjenstår kun alle fotballags mor; Gli Azzurri. (Og kanskje Spania, som reservelag, hvis ulykken er ute og Italia blir slått ut.) Livets tilfeldigheter gjorde at jeg oppholdt meg i Italia i hele juli 1982, ankom den dagen Italia (relativt uventet) slo Brasil i kvartfinalen i VM og fikk oppleve gleden både etter seier i semifinale og finale. Slik ble min skjebne som Azzurri-fan beseglet, og jeg har ALLTID siden hatt mitt fotballhjerte i Italia.

I et land som Italia, hvor begrepet ”privatliv” ikke finnes (i nødsfall tyr lokalbefolkningen til ordet ”privacy”), glimrer de italienske hordene med sitt fravær på byens sentrale fotballpuber. Fotballkamper – i alle fall i de innledende rundene – ses tydeligvis sammen med familie og venner hjemme i stuen. Det finnes en enorm storskjerm i Borgheseparken, men 2 av 3 av Italias kamper har blitt spilt på dagtid, så de store horder er ikke der ennå, det må jo være mørkt for å se noe. Så i mellomtiden må vi andre gå på bar, med et tynnere utvalg av hjemmesupportere. Det eneste plusset er at man da også får gleden av å treffe andre nasjoners tilhengere og i detalj studere sed og skikk i seier som i tap.


Ok, så var det en billig straffe til Italia, men SETT DEN I MÅL!

I tidligere mesterskap har vi erfart at engelskmenn alltid er muntre og joviale, men engstelige, og ganske defaitistiske når de skjønner at det nok en gang bærer mot en straffesparkkonkurranse de kommer til å tape. Tyskere opptrer ofte i små grupper av tause menn med ryggsekk og stort ølinntak og nederlendere (2 meter høye enslige svaler i orange) er særdeles lavmælte, men med et lite, forløsende skrik hvis Olanda scorer.

Så har vi amerikanerne. Roma er stappfull av amerikanere i grupper, og ettersom Stati Uniti gjør det ganske bra i VM, skulle man trodd at fansen hadde utviklet en viss supporterkultur. Men neida. De fleste amerikanerne er kronisk uinteressert, men kampene skal de se. Ufattelig nok presterer enkelte til og med å SOVNE foran skjermen. Men det er langt å foretrekke fremfor vår opplevelse under Italias første kamp, der vi som følge av bordbestilling på pub var blitt plassert i et rom fullt av 20-årige amerikanske jenter i blå hjemmelagstrøye. Påkledningen lovet jo godt for kvelden, trodde vi – men idet kampen ble blåst i gang snudde de seg demonstrativt bort fra skjermen og satte i gang med en CHIACCHIERE (skravling) som overdøvet selv de italienske Davy Wathne’ne som kommenterte kampen. Både vi og en liten gruppe italienere skygget banen i pausen. Pubinnehaveren var fortvilet og forsikret oss om at hun ikke kom til å gjøre samme feil en gang til. Ganske riktig, på neste kamp var alle utlendinger trygt forvist nedenunder, mens bare REELLE hjemmelagssupportere, dvs. italierne – og altså to nordmenn som var funnet verdige – fikk plass ovenpå, i det aller helligste. - Last time was a disastro – but today I ave’ control, sa innehaveren.


Amerikanske supportere på kunstkafeen. Så kjedelig var kampen tross alt ikke.

Imidlertid har jeg fått et nytt lag å holde med – utelukkende på grunn av lagets supportere! Kampen Giappone - Olanda (bruk språkfantasien!) ble sett i Siena på en pub smekk full av japanere (med et par 2 meter orange unntak). Det ble en minneverdig forestilling ledet av en japaner med vuvuzela som med stor innlevelse kommenterte alt som skjedde på banen – på japansk, selvfølgelig. Særlig hadde han lagt sin elsk på stjernespilleren, den blonde (!) hr. Honda. Ikke siden slaget om Pearl Harbor har så entusiastiske japanske brøl vært registrert på den vestlige halvkule. Da kampen nærmet seg slutten, tok han sats og avleverte følgende kraftsalve som i ren Bjørge Lillelien-stil satte prestasjonen inn i en mer helhetlig ramme: ”Nissan…Toyota… HONDA!!!!”. Hva vi ville fått hørt om de faktisk ikke hadde tapt må vi bare fantasere om. Men med slik ekte entusiasme er vi kommet i kvaler og kan nå komme til å heie på Japan mot Danimarca.


Bildet burde hatt lyd! Nippons sønner ga alt, i alle fall på fotballpuben!

Men tilbake til hjemmelaget. Det er tross alt mange mennesker i dette landet og noen av dem ser jo kampene ute. Italienere tar fotball dødsens alvorlig, og har blikket stivt festet på skjermen under hele kampen. Her leker man ikke butikk! På skolen har jeg lært at damer ikke skjønner seg på fotball og derfor bør nektes adgang til kampene, men at de til nød kan tåles hvis de holder kjeft. Akkurat her i landet, hvor skravlingen til tider når uante høyder er jeg tilbøyelig til å være enig – men det er utrolig hvor disiplinert de italienske damene er på pub. Og de mest innbitte og entusiastiske tilhengerne er damer. Riktignok har mesterskapet startet dårlig med to uavgjorte kamper mot Paraguay og Nuova Zelanda, men dette er helt vanlig, sier folk. Det er først når de asurblå får skikkelig motstand, at de strekker seg og begynner å spille god fotball (som om ikke jeg visste det). I forrige VM var vi vitne til at Italia slo ut Tyskland i semifinalen sammen med 30.000 av våre beste italienske venner, og det er slike opplevelser vi vil ha flere av. Derfor er det flere enn meg av utlendingene i Roma som helst ser Italia videre. Ja, faktisk var det en reportasje på nyhetssendingene om at nest etter Brasil er Italia det laget som har flest tilhengere fra ”nøytrale” land.

Italienerne heier riktignok ikke bare på eget lag. De heier minst like mye på Frankrikes (skiftende) motstandere. Jubelen ville ingen enda ta da Mexico slo Les Bleus sønder og sammen i forrige uke, og da de fallerte storhetene ble knust også av Sør-Afrika var det nesten ikke viktig lenger hvordan Italia kom til å gjøre det videre.


Italiensk glede etter scoring mot New Zealand. Mindre entusiasme ved kampslutt.

På vår lokale kunstkafé viser de alle kampene. Til enkelte av de ansattes fortvilelse og andres glede. Sjefen (i egne øyne, i alle fall) er svært interessert og kunne gi oss en leksjon i ”objektiv” forståelse av lagene i VM. Det hele vil dreie seg om 4 lag; Brasil, Argentina, Tyskland og Italia. Og dette er uttrykt på et tidspunkt der det var mer enn uklart om både Tyskland og Italia i det hele tatt ville gå videre fra gruppespillet! Videre ble vi forklart at noen nasjoner var med bare for å ødelegge, som Nord-Korea og New Zealand (som jo allerede hadde ødelagt en god del for Italia). Frankrike var gode en kort periode pga Platini og senere Zidane, så de kunne vi glemme for all fremtid, mens Spania var bare ute etter å ta seg flott ut og slikt kan jo ingen glede seg over. - Barcelona er jo beviset på hvor ille det kan gå, sa han i fullt alvor.

Så tilbake står Italia, og deres støtter i hjemlandet – som heller ikke denne gangen har noen tro på dem, inntil de tar seg til semifinaler og finaler. Da viser det seg at folk flest EGENTLIG har trodd på Gli Azzuri hele tiden. Og, som en usedvanlig klarsynt italiener sa det; - vi er alltid heldige og møter de aller beste lagene først i semifinalen. Så da er det bare å glede seg til Italia i finalen!

Men først må Slovacchia slås av Gli Azzurri. FORZA!