Klokkene ringer for oss

Midt i sentrum av Roma, et steinkast fra Piazza Navona, 5 minutter fra Tiberen og like nord for Campo dei Fiori ligger det en liten inneklemt murbygning med en terrasse full av fargerike blomster. Det hele ligger usjenert til øverst i en trapp bak en port i et smug, og det hender ofte at folk står utenfor porten og peker opp mot terrassen med alle plantene som ser ut som de vokser rett opp av muren. Utrolig nok; her bor vi!


Her er det godt å være. En liten oase midt i 1000-årig tettbebyggelse.

Huset sies å være tusen år gammelt, men i Roma er ingenting sikkert. Det vi vet er at det var det tidligere kapellet til familien Orsini, en adelsfamilie som gjennom historien har levert ikke mindre enn 3 paver til den katolske kirke (den mest kjente er Niccolo III, som bygde viadukten mellom Castel St. Angelo og Peterskirken i 1277, den hvor paven kunne snike seg ubemerket hjem etter en travel dag på jobben). Niccolo III het Giovanni Gaetano Orsini før han ble Guds representant på jorden. Og han holdt altså kontakt med sjefen fra hjemmekontoret der vi bor. Taket i stuen er 4-5 meter høyt, på steinveggen finnes det rester av fresker fra 1400-tallet, og fra terrassen ser vi opp på det gamle kirketårnet, som gjennom århundrene har fått gress og duereir på toppen (mer om det voldsomme fuglelivet i Roma i et senere innlegg!!) selv om klokkene er borte. Vi bor altså i en fraflyttet kirke!


Kirketårnet er der, klokkene er borte. Helt OK for oss, det er over 1000 kirker med klokker i Roma.

Gaten vi bor i heter Via della vetrina (Glassvindugaten), og er en sidegate til Via dei Coronari, som går fra Piazza Navona til elven. Dette er et område hvor mange kunstnere og håndverkere har holdt til, her lå Michelangelos første hus i Roma, Rafaels kjæreste bodde rett borti gaten, og gaten er fremdeles full av skomakere, møbelsnekkere, gallerier og souvenirbutikker i skjønn forening. Bydelen vår heter Ponte (bro) og er en av de 14 eldste bydelene innenfor Romas gamle bymur. Respekt!

Etter drøyt to uker føles det nesten som om vi har bodd her i årevis. Vi er for lengst på hils med deler av lokalbefolkningen, særlig (det må innrømmes) med ansatte på nærliggende restauranter, puber og kaffebarer, men også (heldigvis) med mannen i aviskiosken og sjefen på treningssenteret på hjørnet.

Det tok oss nøyaktig to dager å bli fastboende og begynne å irritere oss over alle turistene som vaser rundt midt i gaten uten mål og mening og sperrer veien for oss som er ute i viktig ærend (på vei til skole, jobb, butikk eller kaffebar) og dermed har behov for å forflytte oss raskt. Fascinerende å se hva handleposer med kolonialvarer gjør med lokalbefolkningens holdning til deg, du blir tatt seriøst, det gir deg moralske rettigheter som romer og holder tiggere, lirekassespillere og blomsterselgere unna.

Det er nesten slik at man begynner å leke med tanken på å bosette seg her permanent, og vi har allerede funnet løsningen på hvordan man kan bo smått (vel, vi har nå 100 m2, så for vår del er det er vel strengt tatt minst på høyde med hjemme) og relativt billig, men likevel ha plass til masse ting. For travle romere er kreativiteten stor. Forrige gang jeg var innom treningssenteret og spurte om nøkkel til garderobeskapet, slo innehaveren beklagende ut med armene og sa at alle skapene var opptatt.
– Opptatt? Hvordan kan 54 skap være opptatt? Det er jo ikke et menneske her! – sa jeg. Den tyggegummityggende (og mer enn lett arrogante) innehaveren trakk på skuldrene og gjorde en grimase som klart og tydelig signaliserte ”hvordan-i-all-verden-kan-jeg-vite-det?”. Da jeg kom inn i damegarderoben skjønte jeg tegningen. Toalettmapper (PRADA), hettegensere, blonde-bh’er, høyhælte sko med ankelremmer med glitrende stener, kosmetikkofferter, kort sagt; damestæsj så langt øyet kunne se. Og 54 skap med bulende dører. Det er rett og slett sånn at damene i Roma kjøper seg medlemskap i et treningsstudio FOR Å FÅ SKAPPLASS! når de har vokst ut av klesskapet hjemme og samboeren/mannen har begynt å knurre. Strålende forretningsidé; penger å tjene og atskillig mer hjemmekoselig enn å leie lager!

Og når vi ikke svetter på treningssenteret prøver vi å opprettholde den sør-afrikanske tradisjonen med power walks (”passi de forza”!) langs elven eller kveldsturer i nabolaget. Og hvilket nabolag! Den faste ruten går rundt Castel St. Angelo og videre inn i området mellom festningen og Peterskirken, og avsluttes gjerne med en espresso på hjørnet, midt inne i mylderet av brosteinsbelagte smug. Bortsett fra en og annen joggende turist med tomme glassøyne (det er varmt!) er vi imidlertid – i motsetning til i Afrika – helt alene med vår tradisjon her.


Kveldstur i nabolaget. Det er tross alt noe annet enn Alexander Kiellands plass

Om 5 dager starter fotball-VM, og vi er mer enn 100 % forberedt. I motsetning til det italienske landslaget, som har spilt to vennskapskamper denne uken og tapt 1-2 mot Mexico og spilt uavgjort 1-1 mot Sveits. (Sør-Arika vinner jo samtidig sine kamper; er de for tidlig i form?!). Aviskommentarene spenner fra totalslakt av Lippis menn til lakoniske uttalelser om at italienerne tradisjonelt sett ikke pleier å gi jernet i vennskapskamper. (Nei, i så fall ville prognosene for sluttspilldeltakelse sett særdeles dårlige ut!).

Men VI er forberedt; både den sør-afrikanske og den italienske fotballtrøya er vasket og strøket, vi har eglet oss inn på den irske nærpuben som viser samtlige kamper (men hvor man må finnes verdig til å bestille bord til de mest populære kampene), kartlagt en håndfull Plan B-steder hvis irene svikter, og gått til innkjøp av 10 meter kabel slik at TV’n kan flyttes ut på terrassen under ettermiddagskampene. Mannen i kabelbutikken (de har slikt her. Kabel måles opp og klargjøres. Ikkeno’ ferdiglagd dritt fra IKEA her, nei!) lo høyt og blunket til Henrik da jeg sa at kjøpet gjaldt VM, men la ansiktet i alvorlige folder og nikket anerkjennende da han skjønte at vi var to om fotballinteressen i familien. Derimot hevet han øyenbynene og ristet mistrøstig på hodet da jeg sa at jeg var Gli Azzurri-fan. Folk flest tror ikke på Italia i år. RAI driver og varmer opp med ulike fotballshow, her forleden kunne jeg og andre blodfans meske oss med 3 timers VM-historie og se igjen Franco Baresi (som bommet på straffe mot Brasil i finalen i 1994) og Marco Tardellis utenomjordiske feiring av målet sitt i finalen i 1982. I tillegg vises hele kamper fra Gli Azzurris heroiske VM-historie, bl.a. finalen fra 1982 (3-1 mot Vest-Tyskland) og semifinalen fra 2006 (2-0 mot Tyskland). Nå ser jeg fram til semifinalen fra 1970 (2-1 mot Vest-Tyskland), som iflg Italias Arne Scheie og alle som skjønner seg på fotball er tidenes beste italienske fotballkamp. Henrik mener det ikke sier mye. Ham om det.

Men Italia er ikke bare fotball. Det som opptar folk nesten like mye er den økonomiske krisen (la crisi) og Berlusconi-regjeringens grep for å spare 24 milliarder før 2013 (la manovra). Bl.a. skal alle offentlige lønninger fryses i 3 år, og protestmarsjene er allerede i gang. På den annen side har myndighetene opprettet en egen webside for å redegjøre for de til enhver tid pågående streiker, så livet for de fleste av oss går upåvirket videre.

En liten kuriositet til slutt: jeg har lest italienske aviser i 17 dager, men ikke sett en eneste nyhet fra Norge. Inntil i forgårs. Og nyheten dreide seg ikke om norsk fredsarbeid, likestilling, pappapermisjon eller miljøsatsing, (og heller ikke Melodi Grand Prix, som italienerne glatt overså og forbigikk i fullstendig stillhet) men om Motorpsycho! Torsdag kveld hadde ”det norske psykedeliske rockebandet” konsert i byen, og omtalen ble ledsaget av et bilde av Hans Magnus Ryan. Trondheim ruler! Da er det godt å vite at en liten koloni nordmenn holder fortet i en forlatt kirke fra tiden før vi i det hele tatt ble tatt opp i det gode kristne selskap. Kjør debatt!


Veien opp fra smuget vårt i kveldsmørke. Vår hemmelige hage i Roma!