Boling og bannskap på en søndag

Det er over 30 grader i Roma i disse dager. Derfor satte vi kursen for kystbyen Santa Marinella utenfor Roma forrige helg Jeg for å slikke sårene etter Italias endelikt i VM og oppleve hav og frisk havsluft. Henrik av uklare grunner.

Men ulik lagtilknytning til tross, EN ting var vi tross alt enige om; klassikeroppgjøret England-Tyskland MÅTTE sees. Under EM i 1996 satt vi tross alt i et skur i Sevilla i kummerlige forhold i over 50 varmegrader og så tyskerne vinne på straffer. Så vi var forberedt både på dårlige seerforhold og nok et nederlag for et vennligsinnet lag. Men det var skyer i horisonten.

Etter en kort befaring i nærområdet lørdag ettermiddag kom Henrik tilbake med alarmerende opplysninger: - De har ikke SKY noen steder! (Nasjonalkanalen RAI sender bare kveldskamper, så SKY er redningen på dagtid).
– Mener du at de ikke viser kampen, sa jeg. – Ser sånn ut. Jeg drar inn til Roma, den kampen skal jeg se!
– Roma? Dit er det jo en time! Tenk om du ikke kommer deg tilbake! Jeg vil ikke være her alene! Sa jeg.

Med fare for å bli etterlatt i en søvnig badeby som ville gått Hokksund en høy gang, påtok jeg meg ansvaret for å finne alternative TV-faciliteter. Kelnerne jeg spurte rystet beklagende på hodet, men kom etter en kort rådslagning tilbake og sa at beste mulighet var i Bar Boling på vei til Civittavecchia. Det vil si et kvarters kjøretur.

- Bar-at-det-var? – BOLING! insisterte kelneren. – Boling???? – Ja – sånn med kule, vel! Kelneren tok tilløp og rullet en imaginær kule langs det mosaikkbelagte restaurantgulvet. Aha, tenkte vi – BOWLING! Bar Bowling, måtte det bli.

Vi bestilte drosje til søndag kl. 15.15, med ankomst god tid før kampen skulle begynne. Men vi begynte å ane uråd da drosjesjåføren, en lokal dandy med tysk mor (og som derfor skulle heie på Tyskland etter Italias havari) rynket pannen og lurte på om vi visste om Bar Boling faktisk var åpen. Siden det var søndag, altså. Vi kjørte i stillhet i 10 minutter. Bar Boling var stengt. Nå var gode fotball- (og samlivs-) råd dyre, jeg merket begynnende tennerskjæring ved siden av meg. Panikken bygget seg opp i baksetet. Dandyen kunne åpenbart lese tanker. – Det er et par barer inne i Civitavecchia som har SKY, opplyste han. 10 minutters kjøretur til. Vi kjørte i vei.

Begge stedene var selvsagt stengt. – Hvis Italia hadde spilt hadde de vært åpne, men nå gir folk blaffen, sa sjåføren med stemmen full av beklagelse. Og la til: - Hvis jeg hadde hatt SKY hjemme hos meg, så hadde jeg invitert dere hjem på kamp og en øl, men det har jeg ikke! Klokken var 8 minutter på kamp, da den vennlige og samlivsreddende dandyen plutselig fikk en idè. – Jeg kjenner en fyr på Bar Centrale i Santa Marinella, og han har visst en storskjerm på bakrommet. Kanskje han har SKY også? I så fall en uslåelig forretningside, tenkte jeg mens sjåføren snudde snuten mot opprinnelsesstedet. 4 minutter på 16 stoppet vi utenfor Bar Centrale (800 meter fra hotellet vårt, i motsatt retning av Civitavecchia!), ble avkrevd 40 euro av dandyen og snublet inn på bakrommet. For 40 Euro kan man trolig kjøpe store deler av Santa Marinella, så det var neppe vår beste investering, men vi hadde tilgang på SKY!

Der satt to blonde jenter og et par italienske knarker foran en storskjerm. Vi tok det siste bordet, og Henrik gikk for å kjøpe noe å drikke. 2 minutter senere var det 30 stk. foran skjermen. Da nasjonalsangen ble spilt, var det 50! Stemningen falt relativt raskt i det engelskvennlige – eller skal vi si tyskfiendtlige lokalet. På dette tidspunktet ramlet av alle ting en blomserselger inn i lokalet, men innså at 48 rasende og tyskerhatende tilskuere, to vettskremte ariske blondiner og to fotballidioter fra Norge ikke var noe naturlig blomstermarked, så han trakk seg skyndsomt tilbake.


England på vei ut på banen, fremdeles bare 10 personer i lokalet. Tyskere oppe til venstre.

Jeg skal ikke gjengi bannordene som fulgte Englands feilaktig avvblåste annetmål, heller ikke kommentarene om trener Capellos forsvarsopplegg, men fargerike var de. Med tanke på økningen i personlig aktivt vokabular burde jeg spandert øl på halve lokalet. Så NOE utbytte fikk jeg av Englands endelikt i VM.


Kampen begynner. Stappfullt lokale, norsk, forventningsfull blondine i sentrum.

For øvrig er hele Italia en eneste stor depressiv lidelse etter at de røyk ut av VM. Selv når jeg kondolerer og sier at jeg også er Gli Azzurri-fan, blir de helt stille. Men mye aggresjon skal ut. Her forleden ble jeg (ufrivillig) vitne til en regelrett KRANGEL mellom den personlige treneren på treningssenteret og et av medlemmene. – Mexico spilte mye bedre enn Argentina, slo treneren fast. – Den divaen Maradona kan du ha for meg – dessuten så du vel at Tevez’ mål var fuori gioco (offside)??? – Tull og tøys, Argentina blir verdensmestere, det kan vel enhver idiot se, sa mannen i shorts og singlet mens han svettet over vektene. – Argentina?? De kommer til å bli knust i neste kamp, bare vent, snerret treneren. – Men England ble snytt for et mål, hva slags dommere er det FIFA holder seg med? Nå hadde atleten fått blod på tann. – Du har jo ikke peiling! England hadde jo knapt en sjanse! Til og med Italia ville ha slått DEM, brølte han og hyttet med vektstangen. Treneren rygget tilbake, slo ut med armene og sa mistrøstig: - Hele dette VM’er kjøpt og betalt. Det kommer til å bli et skrekkelig mesterskap, akkurat som i 2002.

Avisene legger heller ikke fingrene mellom. Verre slakt av eget lag enn i La Repubblica dagen etter kampen mot Slovacchia har jeg aldri sett. ”Azzurri hjem i skam og tårer”, var tittelen som innledet 8 sider med brutal disseksjon av hver enkelt spillers prestasjoner, trenerens disposisjoner og det verste resultatet for Gli Azzurri noensinne. Kommentatoren trakk til og med den konklusjonen at Italias lag representerte hele nasjonen som land; mislykket, gammeldags, antikvarisk og reaksjonært.


Dommens dag: "Verste VM i hele vårt liv", "Skammens riddere fortjener fornærmelsene" etc.


– Stakkars Prandelli (den nye landslagstreneren) som må prøve å finne noe i ruinene å bygge videre på, var sluttsalven. På den annen side, ruiner er noe de har greie på i dette landet. Hard kost, men det skal sies, dårlige tapere er de ikke.

Det er ikke vi heller. Riktignok har djevelen stått i alle lag vi har holdt med (så langt, Sør-Afrika, Italia, England), men vi tar sjansen på Spania er unntaket som bekrefter regelen. Noen som har en spansk fotballtrøye å avse til finalen?