Taxisjåfører i den evige by

Jeg har tatt mye taxi i Roma, både nå og tidligere. Bare de første 3 ukene her har jeg - mest pga jobb - tatt taxi over 30-40 ganger. Så jeg kan ikke i det følgende anklages for å skrive uten belegg.

Så til saken. Taxisjåførene her kan grovt deles inn i to grupper; 1) de vennlige og 2) de fra svært til bare litt uvennlige. Den første gruppen består hittil av to, maksimalt fire personer i utvalget. Den oppmerksomme leser vil da forstå at man må verdsette de gangene man treffer på en representant for den første kategorien. Begge gruppene har imidlertid noen fellestrekk, som vi skal komme tilbake til. Frodig språkbruk er ett av dem, selv for en som ikke forstår hva de sier, men likevel har opplevd det hele fra tilhører- og tilskuerplass, som ren poesi.

Men først om de vennlige. I likhet med sine sure/stille/sinte kolleger kan de som regel ikke annet språk enn sitt eget. Men de bruker det på en helt spesiell måte, som jeg mener kan danne skole globalt. Jeg skal gi en kort innføring. Etter å ha konstatert at passasjeren ikke skjønner et dugg av hva du sier, må man ikke endre tema eller flette inn ord som muligens kan forstås. Nei, den vennlige sjåfør skal da se oftere i speilet (for til enhver tid sikre at man følger med og bidrar til den gode stemningen) og snakke høyere og - kanskje viktigst - saaaktere, men med overklar diksjon og samtidig poengtere klart de viktigste ordene. Desto større forvirring som hersker i baksetet, jo høyere, saktere og tydeligere må man snakke. Og spørsmål stilles gjerne, da er det bare å smile og nikke fra baksetet og håpe man ikke har kjøpt bruktbilen hans eller er på vei inn i bigamiets verden. Han kan jo ha en datter. Eller sønn, for alt jeg vet! Og glem å prøve å stotre frem et "no parla italiano" eller lignende. Det blir enten overhørt, ikke forstått, eller opplevd å ødelegge den gode stemningen. Da kan sjåføren risikere å forflytte seg ut av gruppen hyggelig over til den mer ubehagelige kategorien sur/sint etc. Nei, turen blir hyggeligere for alle hvis man spiller med, og man får samtidig oppleve det ekte Roma og den sosiale gleden av samvær som følger med. At jeg ikke har skjønt en døyt har ingen betydning.

Gruppe 2 av sjåfører er vanskeligere å få taket på. Noen opptrer tilsynelatende som de er i gruppe 1, men kan snu brått hvis noe går dem i mot - som f eks trafikken dit du skal. Da begynner banningen og anklagende blikk i speilet overfor den som har brakt dem inn i den vanskelige situasjonen – passasjeren, altså meg.

I det hele tatt har gruppe 2 i alle fall en ting til felles, de vil åpenbart helst ha en jobb der de er alene - på veien og i bilen. Det må ha kommet som et slag i ansiktet for dem alle den første dagen på jobben da de ble konfrontert med vrange passasjerer som både skulle hit og dit, for ikke snakke om alle idiotene som var ute på veien i samme ærend.

Men gruppe 2 er mer mangfoldig enn som så. Den omfatter også de stille - og da mener jeg som i graven. Ikke tegn til at de har registrert at du er til stede før vi er fremme og de skal ha betalt. En digresjon der, forresten, halvparten av sjåførene har kvitteringsblokker med reklame for strippeklubber. Dette er potensielt problematisk! Jeg ser bl. a. lite frem til å presentere nær 20 kvitteringer til min revisor - 2 om dagen - som ser ut som 9 euro inngangsbillett til den lokale go-go baren (nesten alle turene mine har av en aller annen grunn endt med 9 Euro).
Nok om det, vi er ikke ferdig med gruppe 2 riktig ennå. De sinte er ikke beskrevet tilstrekkelig. Hvorfor de er sinte vet jeg ikke, men sinte er de. Inntrykket er at jeg og trafikken er problemet (ref sammensmeltningen av disse årsaksforholdene, beskrevet over), men jeg vet jo ikke sikkert for jeg forstår jo ikke hva de sier. I motsetning til de snille, som jeg altså heller ikke forstår, henvender ikke de sinte seg til meg, men snerrer ting ut i intet. Alle er idioter. Så mye forstår jeg. Og inntrykket er altså at premieidioten og årsaken til det hele sitter i baksetet i nettopp deres bil.

For å sluttføre observasjonene av de uvennlige sjåførene, så har de heller aldri air conditionen på uansett hvor varmt det er (dette kan kanskje forklare noe av adferden), og er aldri fornøyd med tipsen. Og det til tross for at de selv har fastsatt den ved aldri å gi igjen det passasjeren faktisk har til gode. Men, man krangler ikke med taxisjåfører i Roma, livet er for kort til det. Og gjør man det med de sinte er inntrykket mitt at livet fort kan bli kortere enn strengt nødvendig.
De sure behandler vi kun kort, enhver som har tatt taxi i Oslo vil forstå hva jeg snakker om: alt er vondt og vanskelig, og livet har ikke gitt dem som fortjent. Mon det!

Så avslutningsvis litt om det som knytter de to sjåførsegmentene sammen; de språklige formuleringene. Jeg forstår som sagt ikke mye, men meningen trer til tider likevel usedvanlig klart frem. Foruten de primitive og folkelige betegnelsene på mannlige og kvinnelige genitalier har vi de som språklig har evolvert til et nytt nivå av skjellsord. Med medfølgende fakter. Og hvilke fakter! Her er det mye å lære! Det gjelder bare å sitte i ro i trygg avstand fra hender som slår i rattet og denger opp alt fra bakspeilet (men går klar av det alltid tilstedeværende krusifikset som henger der), til hva passasjersetet foran måtte flyte over av. De snille inkluderer meg i sin bannskap, vi er jo som man har forstått å regne som allierte i denne jammerdal. De sinte henvender seg til alt og alle, her er alliansen oppfattet slik at alle vi andre har alliert oss mot sjåføren! Men for en poesi det kan bli ut av dette. Min foreløpige favoritt er sjåføren (klassifisert som "sint") som opplevde det uhørte i at noen benyttet seg av sin forkjørsrett, og brølte til den 80-årige mannen: "Il Principe de la Notte", noe jeg tror betyr "Mørkets Fyrste". Og deretter en tirade jeg tror nordisk råds litteraturjury ville innstilt til pallplass.

Nå er det sånn at de som faktisk forstår språket også kan få andre erfaringer enn vi som ikke kan det. I alle fall forsikrer Liv Beate meg om at hun mye oftere enn meg treffer på taxisjåfører i den første kategorien, de vennlige. Og her finnes det tydeligvis et vell av undergrupper reservert for de med språkkunnskaper; bl. a. de sjarmerende, de morsomme, de som kan veien og de med betydelig kulturinnsikt. I tillegg en ganske spesiell undergruppe bestående av en som mener at blå skandinaviske øyne er veldig vakre. Muligens kan denne undergruppen for enkelhets skyld slås sammen med en av de første undergruppene nevnt overfor.

Så uansett hva man opplever, kjedelig er det ikke å ta taxi i Roma! Når det er din tur; god fornøyelse, det viktigste er ikke å komme frem til rett sted, men å delta!