Et nabolag å leve i

Det aller beste med å bo hjemmefra i 4 måneder er å tilegne seg opptil flere nye nærmiljøer. Først i Cape Town, nå i Roma. Vårt nabolag her inneholder det aller meste av det som skal til for å leve det gode liv, og når vi nå skal forlate det får vi rett og slett lyst til å pakke det inn og ta det med oss hjem.

En kort oppsummering: det er ikke til å stikke under en stol at mat og drikke er en viktig del av ethvert opphold i Italia (og at vi for å bøte på de verste skadene har måttet frekventere jevnlig det lokale treningssenteret 100 meter unna). Mht kulinariske nytelser finnes noe for enhver smak, men vi har funnet vårt stamsted: 433, som alltid er åpent, hvor de alltid har et bord til oss (om de så må lage et), hvor alt er billig, hvor de i nødens stund viser fotballkamper på en liten TV-skjerm, hvor prester kommer innom og tar en rask whisky (!), hvor Henrik har spist et av sine beste fiskemåltider i Italia, og hvor vi til og med har fått AVSLAG på regningen de siste gangene (- er det et godt eller dårlig tegn?!).

Som alle bra hverdagsspisesteder i Roma:

Enkelt, ikke noe dilldall eller rutete duker, men fokus på god mat og drikke

Blant andre kvalitetssteder i en radius på 200 meter kan nevnes I Siciliani, hvor man mottas med håndkyss og spesialiteter fra den fantastiske øya, den irske puben Abbey Theatre, som viser alt av sport og serverer mat (ta det rolig, det er tross alt Roma - de har italiensk mat) og drikke til hyggelige priser i Romas best luftavkjølte lokale, nærkafeen på hjørnet som tilbyr en god prat, trådløst nettverk og himmelske salater og isbaren på det ANDRE hjørnet som krever et helt treningssentermedlemskap alene.

Luca Brasi vokter døren og passer på at ingen kommer og ødelegger stemningen.

Bak disken: Fiorentina die hard fan og Romas hyggeligste og morsomste barbestyrer.

Men nabolaget har mer å by på. F eks en rekke butikker med alt fra klær og sko til smykker og antikviteter. Til og med for en som aldri har hatt sansen for å kaste bort dyrebar tid i utlandet på shopping er det en helt annen opplevelse å handle her, alle er høflige og vennlige. Og det skyldes ikke bare den økonomiske krisen (la crisi), men ligger trolig i genene til folk. I enkelte klesbutikker blir man omtrent båret på hendene av personalet og utsatt for snedige salgstricks og uttalelser av typen: - så slank som De er, frue, trenger De ikke kaste bort tiden ved stativene der borte – der henger det klær i STORE størrelser! (smelt, smelt – ”tar dere kort?”). Til og med i aviskiosken blir man ønsket velkommen, og etter å ha investert den uhyrlige sum av 1 euro og 60 cent for Corriere della sera og torsdagsbilaget, blir man ønsket en fortreffelig dag videre og velkommen tilbake.

Åpent til fra tidlig til langt på natt, håper andre legger igjen mer penger enn oss. Det forjener de som jobber der.

Primærbehovene blir også godt dekket, supermarkedet 30 meter unna ser ved første blikk ut som en liten kiosk, men vokser seg stor og romslig innover i lokalene og har ALT. Og frisøren 10 meter fra porten vår er nevnt tidligere. Den er brukt av oss begge, ja, av Henrik til og med to ganger.

Og kaffebaren. SÆRLIG kaffebaren. For de av oss som knapt klarer å fungere før etter et par-tre morgenkopper svart kaffe er en pålitelig og effektiv kaffebar et krav. Her tar det maks 40 sekunder før den fyldige, smakssterke svarte drikken står klar på disken foran deg. (Og det tar bare 10-20 sekunder ekstra før kaffe med enellerannen form for (gud forby) MELK! også leveres på disken. Og ikke bare til oss, de klarer jaggu 4-5 kaffekopper til i slengen! Hva i all verden er det de DRIVER med på norske kaffebarer???

Ikke noe kosing med skummende melk og fossende damp her nei; kun hardt håndverk!

Fravær av skilt med "Årets barrista" borger for kvalitet og leveransehurtighet.

Og ikke langt unna ligger flere bokhandlere. En som enten er en kafé med bøker eller en bokhandel med kafe’. Rett bortenfor ligger en bokhandel med bare bøker om film og skuespillere. Man leser mye her, tross alle dystre spådommer om bokens død. Enda litt lenger bort finnes en strålende bokhandel med mil på mil med bøker, cd’er og dvd-skatter fra italiensk films gullalder. Der har jeg gått til innkjøp av nok italiensk litteratur til å holde meg flytende langt forbi neste besøk – og i dag fant jeg meg selv foran betjeningen NYNNENDE på en italiensk pophit, som jeg verken kjente tittelen på eller utøveren av, men som jeg har fått på hjernen etter iherdig (bil)radiolytting. Og tro det eller ei, den hyggelige mannen svelget sitt begynnende smil og fant faktisk riktig cd. Kulturskatten skal varsomt fraktes hjem og brukes til å starte den mentale minnebrikken til neste gang. Ettersom nabolaget ikke lar seg pakke inn, altså.

Sannhetens øyeblikk: Vil nynning som kommunikasjonsform føre fram?

Har jeg glemt noe? Ja, det er sant. Innenfor noen få hundre meter ligger flere av verdens vakreste bygninger og plasser; Castel St.Angelo, Piazza Navona, Campo De’ Fiori, Pantheon og Peterskirken. Det er fort gjort å glemme slikt når man er i den utrolig heldige situasjon å bare kunne gå en kort morgen- eller kveldstur for å beskue dem. De bare er der. Like utrolig – hver gang.

På gjensyn, nabolaget! Vi kommer snart tilbake!