Lyden av Roma

Det jeg husker best fra da jeg som lettpåvirkelig og særdeles ubereist 13-årig jente besøkte Roma for første gang, er fontenene og vannpostene. Lyden av rennende vann forfulgte meg i alle kriker og kroker og overdøvet til og med den ubeskrivelig tette forekomsten av bilhorn og scootere. Siden den gang er vannpostene her i byen blitt atskillig færre. Helsemyndighetene ønsker å utrydde dem helt av hensyn til miljøet (ettersom kranene visstnok sprer bakterier, og ALLE kan jo se at rennende kraner er sløsing med vann), men i så fall vil en sentral ingrediens i den romerske atmosfæren forsvinne. For det slår aldri feil; når man runder et hjørne for første gang, møter blikket alltid en storslått bygning, en vakker piazza, en grasiøs statue – eller en vannpost eller fontene. Dette er noe av hemmeligheten ved denne fantastiske byen.

Ikke alle vannpostene i Roma ser ut som Fontana di Trevi.

Men det er det samme vannet!

Men Roma har også mange andre lyder. For eksempel de totalt uventede MÅKESKRIKENE! Ikke et hyggelig hallo en søndag morgen i norsk skjærgård, men aggressive VRÆL som skjærer gjennom marg og bein. Roma har for øvrig et fugleliv jeg aldri har opplevd maken til i noen annen by, særlig sterkt representert av duer og måker. De første nettene sov vi med åpent vindu og våknet halv seks om morgenen av kurrende duer og skvatrende måker. Den første tiden påstod jeg hardnakket at det også var flere katter ettellerannet sted i nabolaget, men da en av dem en dag fløy forbi måtte jeg kapitulere og innrømme at det nok var en måke – selv om den hørtes ut som om den hadde slukt en kattunge til frokost. Selveste Mafiamåken holder stadig hoff på et tak nær oss, og tar ikke en halv brødskalk for å invitere alle sine måkebekjente til måkelag når vi underholder gjester på terrassen vår. Det er visstnok flere måker i sentrum av Roma enn langs hele Laziokysten, sannsynligvis fordi det er mer avfall og andre delikatesser å meske seg med her i storbyen. Og som om ikke det var nok; i forrige uke hørte vi en GÅS i bakgården! Mener vi bestemt!

(Det eneste med vinger man IKKE hører er myggen – men den kjenner man til gjengjeld).

Andre velkjente lyder er høyt kommuniserende østeuropeiske håndverkere (som i likehet med sine landsbrødre i Norge bygger om det meste, i denne totalfredede flertusenårige byen hamres og sages det infernalsk), bilalarmer, tunge dører i portrom som smelles igjen, og barer som kommer, og barer som går – (vår aller nærmeste nærbar spiller høy musikk og har party ukentlig – aldri på samme ukedag, men 6 av 7 dager er den jomfruelig stengt med kyskhetslås og later som den er et ganske alminnelig lager).

Men først og fremst så er lyden av Roma lyden av språket. Melodisk, innsmigrende, skrikende, dramatisk, teatralsk. Italiensk må være verdens vakreste språk. Til og med ord som ”schifo” (vemmelig), ”spazzatura” (søppel) og ”stronzo” (drittsekk) er vakre på italiensk. For ikke å snakke om språkets vakreste ord; ”chiaroscuro” (Uttales: KIAROSKORO), som betyr halvlys, skumring - men som også er betegnelsen på Leonardo da Vincis maleteknikk, hans spesielle bruk av lys og skygge for å få menneskene på bildene sine til å se mer virkelige ut. Chiaroscuro. Smak på ordet. Hvilket annet språk har slike ord?

Heldigvis, vi er befriende lite plaget av lyden av kjøretøyer, tilbaketrukket som vi bor. Men ellers er Roma en herlig blanding av brutal bil- og motorsykkelstøy i de brede gatene, og nær total stillhet i en trang sidegate like ved. Ja, nettopp, lyden av Roma er også lyden av høyhælte sko på brostein, i en varm og stille bakgate.

Og lyden av Norge? Den høres også av og til, stammespråket avsløres selv gjennom lag på lag med mylderiader av andre språk i bybildet. Men også høyt og tydelig i kav østfolddrakt uttalt ved vinreolene bakerst i nærsupermarkedet; ”Nei, se på denna rødvinen her’a dere, den holder hele 14 prosent. Den tar vi!” Da er det godt at det bare er vi få, en alen lange, som forstår hva som sies.

Men jeg er så visst ikke alene om å få gledessjokk og ståpels av italiensk. Pågangen av folk som vil lære språket er enorm. Alle byer av en viss størrelse tilbyr italienskkurs, kvinner på 40 +, med sans for kultur, vin og da Vinci-koden sitter tett som fluer i klasserommene (jada, jeg er klar over at jeg sitter i glasshus, men til mitt eget forsvar vil jeg si at MIN lidenskap for italiensk ble født for 35 år siden, en evighet før dette monsteret av en bok (og film) var påtenkt!) Derimot er det morsomt å treffe andre med samme lidenskap. Man lærer mye av det også. F eks at italiensk og spansk er som norsk og svensk, at franskmenn synes italiensk høres litt bondsk ut, at italiensk som første fremmedspråk er relativt ufordrende for en kineser og at fordelen ved å ha 17 kasus, som de har på finsk, er at de slipper å lære preposisjoner. Det gjør man dessverre ikke på italiensk. Og enda har jeg ikke kommet til dialektene!!

Men la meg først røpe en hemmelighet; en skikkelig kjendisnyhet! Faktum er at Chelseas mange stjernespillere kommer til MIN lokale skole for å lære seg italiensk. Treneren deres er jo italiener, så da må de underkaste seg ham også språklig. Selv om Chelsea-spillerne er fra alle mulige land bortsett fra England, så kommuniserer de med hverandre på engelsk til daglig. Men fra nå av; også på italiensk! Kanskje et tips til det engelske landslaget før neste mesterskap? Vel er Capellos italiensk vakkert, men forstod spillerne egentlig hva han sa på engelsk? Mulig vi har en forklaring på VM-innsatsen her! Som en flyktig bekjent fra Moldava sa så treffende. ”Moldovsk er ganske likt rumensk som er ganske likt italiensk, bare mer komplisert. Men ikke så uforutsigbart som engelsk. Vi har et ordspråk som sier at engelsk skrift og tale har en slik mangel på regler at Liverpool uttales Manchester!”.

Siste skoledag for blondinen som elsker italiensk og Leonardo da Vinci, men som hater Da Vinci-koden. Men når kommer Lampard???

Men tilbake til dialektene; selv om det italienske språket ble født i Toscana, skapt av Dante Alighieri, fører også språklig alle veier til Roma. En colombiansk jente i klassen min ble overflyttet fra språkskolen i Milano etter en uke, fordi ingen i Milano snakket til henne. (INGEN snakker tydeligvis med hverandre i Milano. En Roma-avis hadde nettopp en skadefro reportasje om en italiensk jente som hadde flyttet til Milano fra Calabria etter jusutdanning og et års praksis i Luxembourg, og etter å ha jobbet et år i Milano hadde hun fremdeles ikke tatt en kaffe eller et glass vin med en kollega (eller noen andre) etter arbeidstid – ingen hadde tid og alle hadde nok med sitt. Hun startet en klubb for ”ensomme” i Milano, og 400 ensomme møtte opp på første klubbmøte!). Slik er det ikke her i Roma, her snakker de mye, ofte, høyt og (stort sett) vennlig.

Men pussig nok er det ikke alltid så lett å få praktisert sine italienske gloser. Mange romere, stolte over egne språkkunnskaper, svarer på engelsk. Det er litt frustrerende når det tross alt er italiensk man vil praktisere. En gang hadde jeg en lang samtale med en drosjesjåfør, jeg snakket utelukkende italiensk, han svarte konsekvent på engelsk. Og slik gikk nå turen! (Hva lærte jeg av det? Jo at jeg ALDRI mer skal avbryte utlendinger som prøver seg på gebrokkent norsk og svare dem på engelsk. ALDRI, jeg lover!)

Til gjengjeld snakker italienerne høylytt italiensk med HVERANDRE, både på telefon og ansikt til ansikt. – Når en kvinne er sint på mannen sin, hører man det over hele Roma, sier lærerinnen min. Og siden det er kronisk dårlig mobildekning på grunn av alle de tykke veggene i mange av bygningene foregår de fleste mobilsamtaler i vindusposter eller utendørs. Det er en kakkofoni uten like! Eller CHIACCHIERE, som de sier her, et annet av mine yndlingsord, som betyr skravling, småprat, kakling. Og da får vi også høre dialekter vi ikke visste eksisterte; nærmeste nabo opptrer sjelden, men er verdt å høre på i hver eneste forestilling. Vi TROR han snakker i mobil i alle fall, for han hyler og jamrer – nærmest synger (og det falskt) – på sitt i utgangspunkt vakre språk. Da er det morsomt å lese bøker og lytte til samtalene (bare språket selvfølgelig, man lytter jo ikke til selve innholdet!) og stadig fryde seg over egne små språklige oppdagelser og erkjennelser av hvor nært slektskap dette språket har med latin, og dermed våre egne fremmedord, men også hvor mange ord og uttrykk det har til felles med engelsk og hvor universelle mange uttrykk og talemåter er i ulike språk.

For alt henger sammen med alt. Og når man runder et hjørne og høre lyden av rennende vann, samtaler, klirring i glass og snurring av pasta på gaffel, så erkjenner man raskt: dette er lyden av Roma – eller sagt på en annen måte; lyden av sivilisasjon.