Roma tar siesta – det gjør ikke Bella Figura

Fra midten av juli og noen uker fremover døser Roma av. Turistene blir klart færre, lokalbefolkningen rømmer til kysten når de kan og man holder seg ellers mest mulig i ro. Denne tilstanden varer så lenge det er for varmt til å holde tempoet oppe. Gjerne gjennom hele august.

De som er igjen i byen prøver å holde ut som best de kan. Man går saktere, er oftere inne i luftavkjølte lokaler og is-salget må nå nye topper. Det er viktig å få i seg mye væske, men helst i form av vann eller lignende. Og den som tror det bare er besøkende som lider i varmen, må tro om igjen. Igjen er brukbare italienskkunnskaper nyttige å ha, da får man høre lokalbefolkningen forbanne varmen på det groveste og uttrykke fånyttes håp om at det været snart skal bli til å leve med. Men likevel må livet gå sin gang og folk må passe sitt arbeid. Håndverkere jobber utrettelig med å pusse opp bygninger i støvete omgivelser, slepende på tungt utstyr og materialer. Restaurantansatte løper rundt for å betjene tørste gjester og arme kokker står over gryter i kjøkken som må være varmt som i Belsebubs innerste lokale. Tette kontorer uten annen lufting enn åpne vinduer befolkes av svettende regnskapsførere, utleiemeglere, antikvitetshandlere og hva de nå driver med. Og vi som nesten ikke trenger å gjøre et slag synes det er søvndyssende varmt, hvordan må ikke de ha det?

Og utrolig nok er de fleste usedvanlig formelt velkledd på jobben, selv under slike forhold. Pene kjoler, drakter eller dresser på de fleste, Hvis vi ser bort fra de som av naturlige årsaker har spesielle arbeidsklær, som murere, kelnere og renholdsarbeidere etc. For det å fremstå velkledd og velholdt er viktig for de fleste italienere og romere. Bella Figura, kaller de det. Vanskelig å oversette ordrett, det hele dreier seg mer om en filosofi der man legger vekt på skjønnhet, estetikk, velkleddhet og god og dannet oppførsel. De mest ekstreme utslagene kan fremstå som jålete for oss som kommer fra nord, men for italienere flest er det et uttrykk for å vise respekt overfor seg selv, og gjennom det vise respekt overfor sine omgivelser. Nå er det langt fra alle romere som etterlever Bella Figuras strenge estetikk, det skal sies. Men de som gjør det tar seg bra ut , men må lide voldsomt i sommerheten.


Stilletthæler på skjev brostein. Men det ser bra ut!

Og akkurat det med vekt på utseende og påkledning generelt er en av de letteste måtene å skille lokalbefolkningen fra besøkende på. Nå er det vel slik i alle land at de som er på jobb skiller seg påkledingsmessig fra de som er på ferie. Men det må være enda større spenn i ytre uttrykk her enn de fleste andre steder. Så la oss se på hele spekteret fra den lettest identifiserbare romer til den lettest identifiserbare turist. Det dreier seg ikke bare om klær, men om adferd, væremåte og andre faktorer.

Helt i ytterkant av spekteret finner vi ovennevnte gruppe av romere som etterlever Bella Figura i alle henseender og alle situasjoner. Uansett aktivitet er de striglet fra topp til tå, være seg kjørende på scooter, vandrende i gatene, sittende på kaffebar eller pesende på treningssenteret. Mennene med dress og slips, oftest solbriller og nesten alltid snakkende i mobiltelefon. Kvinnene med pene kjoler eller drakter, alltid høyhælte sko (gående på skakk og ujevn brostein!), alltid med solbriller (også når de trener og i mørke restauranter) og nesten alltid snakkende med mobiltelefon. Denne gruppen tar seg estetisk veldig bra ut, men dette med respekt for omgivelsene må åpenbart av og til vike for respekten for seg selv og egen agenda.


35 grader, men antrekket er uplåklagelig. Mobilen er klar, men hvor er solbrillene?

Tett opptil denne gruppen finner vi de normalt velkledde, herunder gruppen ”Don Corleone”. Gjerne eldre menn i mørk dress, ikke sjelden kommende ut av en mørk Mercedes, men like ofte gående i gatebildet. Av og til med solbriller, men alltid med mobiltelefon i hånden. Denne gruppen er blitt observert spisende iskrem på gaten, noe som gruppen først nevnt aldri ville gjort. De kvinnelige medlemmene av denne gruppen er sjelden å se i gatebildet, men holder seg trolig i sitt naturlige habitat som må være skjønhetssalonger, eksklusive forretninger eller boliger vi andre ikke har tilgang til.


"Don" med mobil og kategoribrødre i kaffebaren

Disse hittil nevnte gruppene ville en utlending neppe ha lykkes med å infiltrere. Her snakker vi om generasjoner med finpussing, ja, kanskje sågar ren genetikk. En Petter Stordalen ville kanskje prøvd seg i gruppe 1, men ville falt grusomt gjennom – på alt. I gruppe 2 har trolig Stein Erik Hagen ambisjoner, men sorry, Stein Erik; du har det bare ikke. Mille Marie kunne muligens sluppet gjennom nåløyet for fruer i gruppe 2.

Så kommer noen mellomgrupper der det å skille besøkende fra fastboende er vanskeligere. De normalt velkledde innbyggerne vil se omtrent ut som besøkende som har kledd seg for å spise en bedre middag. Men det som ofte likevel avslører hvem-er-hvem er gangen og skotøyet. For kvinner er igjen stiletthæler på brostein en typisk italiensk øvelse, ser det ut til. Besøkende foretrekker komfortabelt fottøy, og dessuten har de ikke gått kurset ”sånn går en kvinne i et mannsdominert samfunn”-gangen. Mennene ryker som oftest på oppførsel; mindre høflighet i bybildet, mindre oppmerksomhet overfor kvinner generelt og reservasjon i forhold til å stirre åpenlyst på en kvinne som kommer gående.

Yngre ungdom utgjør det nøytrale i spekteret. De ser ut til å være likt kledd, ha samme mangel på oppmerksomhet på andre enn seg selv og ellers ha samme ledninger ut av ørene. Etter at italiensk ungdom åpenbart har lagt den nordiske helgefylla til sin ellers middelhavske livsførsel er det umulig å oppdage forskjell på besøkende og innfødt. Før de åpner munnen da, og det enten kommer italiensk ut eller et fremmed språk, ikke sjelden bestående utelukkende av ordene; ”awsome”, ”yeah”, ”like”, ”aaaaam” eller ”like” enda en gang.

Men nå er vi altså kommet til turistsiden. Og la det være sagt med en gang, her er floraen av arter enda større enn det er plass til å beskrive her. Så vi må holde oss til noen hovedkategorier. Først og fremst har turisten shorts og sko velegnet til å gå lenge i varmen. Det obligatoriske kartet er på plass, det samme er fotoapparatet. Og sekk. De mer urutinerte og/eller redde har lest guideboken nøye og registrert faren for tyveri, så de klamrer seg til sekken (som de har på magen og ikke ryggen) med begge hendene. Dette kan kanskje hindre lommetyver, men neppe dempe interessen blant kriminelle for hva slags verdier som faktisk er i sekken.


Urban gjeter med moderne hyrdestav i aksjon

Ofte er turisten i grupper, gjerne familier. Eller den kommer i rene korstog, anført av en person med stivt blikk og en kastrert paraply hevet høyt, sistnevnte er til for å hindre at noen i saueflokken skal springe ut. Alt som minner om folkeskikk er lagt igjen hjemme, og viljen til å trå ned hvem det skal være for å nå frem til neste godbit fra guideboken er grenseløs. Av og til oppstår rene slag i gatebildet der to oppmarsjerte turistgrupper er på kollisjonskurs med hverandre, anført av hver sin hærfører med hevet samlingssymbol. Ikke noe vakkert syn, og etter nøye studier er inntrykket er at europeisk sivilisasjon er sjanseløs i møte med Østens mystikk og harakirivilje. Japanerne, koreanerne, kineserne eller hva de nå er, feier i slike situasjoner all motstand av banen.

Her er det bare å gi løype - du kommer til å tape konfrontasjonen uansett!

Også i mindre grupper, ned til to personer, er villige til å fornedre seg på en måte fastboende ikke ville gjort, i alle fall ikke i egen by. En av disse handlingene er å kjøpe hodeplagg i ulik form og fasong, som selv produsenten og selgeren må undre seg over hvem som vil gå med. Men på ferie i Roma slipper urovekkende mange alle hemninger for å beskytte ømfintlig hodebunn. Til tider ser indre by ut som et hestederby i helvete, der Tolouse-Lautrec eller Piccasso har kjøpt halvparten av inngangsbillettene. Det må være mange som sletter feriebildene når de vel hjemme i eget land kommer til sans og samling.

Overlever hattene hjemturen, gutter?

Det samme gjelder for de som kjøper de merkeligste saker fra gateselgere. Hvem i sine fulle fem ville hjemme i eget land falle for fristelsen til å kjøpe selvlysende, blinkende kaninører, vrælende tøyhunder, en skvaldrende gul gås med syntetiske fjær eller en selvlysende ball? Og dette mens man inntar dagens middag. Hadde noen i det hele mistenkt at kjøperne av slik krims-krams var hjemmehørende i Roma ville politiet blitt tilkalt og uavhengig av århundrer med tilknytning til byen ville de blitt sendt i landflyktighet!

Hvordan forklarer man at dette var det man valgte å ta med fra Roma?

Og skal vi tro gatebildet for øvrig kan AS Roma se fremtiden lyst i møte med hensyn til tilhengerskaren, da hver tredje gutt under 13 år bærer Romas fotballdrakt med Totti på ryggen. Dette er imidlertid ikke noe mer oppsiktsvekkende enn at hovedtyngden av opplaget av Da Vinci koden og/eller Engler og Demoner må være solgt til middelaldrende kvinner fra Skandinavia som går rundt med boken på sin kulturreise til Roma. Begge disse gruppene drukner imidlertid i ensrettingen av japanere som tar bilde av ALT. Men det er jo ikke unikt for Roma.

Helt i ekstremgrensen for kategorien ”turist” kommer det noen av våre mange besøkende har døpt ”dagens engelskmann”. Heller ikke noe unikt for Roma, men like tydelig i bybildet for det. Gjerne med safariskjorte godt dyttet ned i kaki-shortsen, lange hvite eller grå knestrømper trukket helt opp til kneleddet, og sandaler. Og alltid lakserosa eller knallrød av solforbrenning, hvis ikke ansiktet og deler av kroppen bader i en gjørme av uutsmurt solkrem. Da VET vi at vi ikke har med en italiener å gjøre. Lenger unna Bella Figura er det ikke mulig å komme.

Det er alltid vanskelig å plassere seg selv på rett sted på skalaen, men det er i alle fall flere og flere som stopper oss for å spørre om veien. Også italienere. Men i kategori 1 og 2 er vi ikke. Og faller ikke varmen snart nå, så er det fare for at man får se oss med baseballcaps med innlagt vifte. Da er det virkelig på tide å dra hjem.

Men noen vil alltid komme i en egen kategori. Og være selve innbegrepet på innbygger. Hos oss sitter de under fikentreet nedi gaten, trengt inne blant parkerte biler. Gamle menn, som hver dag spiller sjakk, drikker øl og kunne ikke bry seg mindre om det er turister eller residenter som går forbi – eller stopper og tar bilde av dem.

Fortvilelse før neste trekk - resten av verden er bare statister og kulisser.